Slik legger ekteparet til rette for at sønnen skal bli luthersk kristen

– Vi vil at han skal bli lutheraner. Det er den formen for kristen tro vi legger til rette for, forklarer ekteparet Garnes-Lunde.

Vi møter familien i deres nyoppussede hus på Godlia i Oslo øst.

Den langstrakte hagen langs t-banelinja preges av epler som snart er klare til å plukkes ned.

Sammen med sin toåring Hans Wilhelm tilhører de Den Lutherske Kirke i Norge (LKN).

Forskere: Disse faktorene er avgjørende for at barn får en egen tro

For ekteparet Garnes-Lunde er det er svært viktig at Hans Wilhelm forblir en kristen gjennom livets sesonger.

Men det er ikke hvilken som helst kristen tro de ønsker for ham.

Ord og sakrament

Ifølge ekteparet må barnet være under påvirkning av Guds ord og sakramenter.

– Hvor mye kan foreldre gjøre når det kommer til barnas tro?

– Gud gjør det gjennom oss. Som lutheranere tror vi at Gud virker gjennom ord og sakrament, så det er hans vilje at vi lar barna være under påvirkning av dem, svarer den teologiutdannede Eirik-Kornelius.

Både mor Gunn Alvhild, som er lærer og far, psykologistudent Eirik-Kornelius, har bakgrunn fra karismatiske kristne miljøer.

I dag tilhører de det som trolig er Norges mest høykirkelige, protestantiske kirkesamfunn.

Begge gikk veien om Misjonssambandet og DELK før de endte opp i LKN.

– Jeg ble lei av gjerningsfokuset i de karismatiske sammenhengene, forteller Eirik-Kornelius, som avløses av Gunn Alvhild:

– Det kunne oppleves som om mye var avhengig av min tro. Mens i det lutherske får vi nåde i de to sakramentene som Jesus innstiftet; nattverden og dåpen.

– Skummelt

Opprinnelig møttes ekteparet Garnes-Lunde i Bergen, der Eirik-Kornelius tok en master i teologi. Senere ble han ordinert prest i LKN.

Samtalen dreier seg inn på det de opplever som et skremmende tema:

– Kristne ektepar som vi har stor respekt for, har opplevd at barn tar avstand fra troen. Det er skummelt, sier Gunn Alvhild.

– Det er to ting jeg virkelig frykter: at han skal dø, og at han skal miste troen. Det er skrekkinngytende, istemmer Eirik-Kornelius.

For at Hans Wilhelm skal få med seg så mye som mulig, legger foreldrene vekt på vaner.

Ved måltider og under leggerutinen blir foreldrenes tro synlig.

Når de legger ham fremsier de trosbekjennelsen og fadervår, samt det de kaller «Luthers kveldsbønn»: de korser seg mens de sier «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.»

Vaner og rytmer

Andaktsbøker ligger lett tilgjengelig på spisebordet, og de ser for seg å laminere viktige bibelfortellinger og -vers som skal ligge samme sted.

Ved å knytte troen til familielivets rytmer, øker sjansen for å påvirke, tror de.

– Vi tror at det vi leser kan virke i ham, selv om han ikke kognitivt sett forstår alt.

Også Luthers lille katekisme brukes ved måltider og legging.

De mener å se at han forstår noe.

Synlige tegn

Underveis i intervjuet vil toåringen vise frem «Esus» til Dagens utsending.

Oppussingen av den 102 år gamle boligen har tatt på.

Og de synes det er litt tidlig å snakke om dette, for han har knapt fylt to år når intervjuet gjennomføres.

– Det er mange som er flinkere enn oss. Det er vanskelig både å skape og opprettholde vaner når en er sliten, erkjenner Eirik-Kornelius.

Vil synge mer

«Bærekraftige trosvaner» blir en rød tråd i intervjuet.

– Vi må ha noe som tåler at vi er litt slitne iblant. Det må være enkelt å gjennomføre, sier Gunn Alvhild.

Hvilken kirke er tryggest for å oppdra et barn i kristen tro? – Ingen, ifølge professor

Et av områdene de vil utvikle seg på, handler om salmesang.

Ekteparet har stor tro på at det å synge salmer er en viktig faktor i trosopplæringen, slik også professor Helje Kringlebotn Sødal påpekte i en tidligere sak.

Kirken de tilhører kommer de ikke utenom.

Familien vil vektlegge å gå til gudstjeneste hver søndag.

– Det er vi som står med hovedansvaret for trosopplæringen til daglig, men vi tilhører faktisk et fellesskap, kirken, som skal gjennomføre den oppgaven sammen med oss, sier Eirik-Kornelius.

Barnets faddere er tenkt som viktige trosforbilder.

Barnehagen han går i er en menighetsbarnehage i regi av Den norske kirke.

Håpet er å skape et hjem der det er rom for spørsmål. At troen ikke skal bli en tvangstrøye.

Større ansvar for mannen

Mor Gunn Alvhild er glad for at det er far som står med det endelige ansvaret. Slik de leser Bibelen, er han familiens åndelige overhode.

– Eirik-Kornelius sin rolle er å hjelpe familien frem til det evige liv. Vi gjør det sammen, altså, men det er han som i størst grad må stå ansvarlig for det. Det er en trygghet for meg, sier Gunn Alvhild.

Ektemannen nikker erkjennende, og eksemplifiserer:

Når toåringens språkutviklingen skyter fart, er det hans rolle å initiere mer avansert trosopplæring, forklarer han.

– Her tror jeg kristne fedre har mye å gå på, fortsetter han.

Men, som han sier gjentatte ganger:

– Vi trenger ikke gjøre det så vanskelig.