Slik var tiden etter Levende Ord-krisen

– Vi prøvde så godt vi kunne å møte folk, for at de skulle få reise med fred.

På Øvre Kråkenes i Bergen, sitter de to pastorene i menigheten som i dag heter Credokirken.

Menighetens 30-årige historie starter med at den heter Livets Ord i 1992, og byttet til Levende Ord i 1994.

Det siste navnebyttet kom i 2009, tre år etter at en krise rystet den til da så fremgansgrike bergensmenigheten. Nå forteller de hvordan det var å stå igjen etter at den markante pastoren og grunnleggeren Enevald Flåten forlot menigheten.

Denne artikkelen er en del av podkastserien «Levende Ords vekst og fall». Hele serien er tilgjengelig der du lytter til podkast. I bonusepisoden «Å dra med fred» kan du høre mer av Per Ove Berg og Olav Rønhovdes erfaringer fra tiden etter krisen i Levende Ord.

Utmeldingsras

Utover våren 2006 ble det stadig mer klart at menigheten Levende Ord, med pastor og grunnlegger Enevald Flåten i spissen, var i en alvorlig krise.

I et menighetsmøte juni 2006 ble det klart at Flåten skulle ha permisjon, og Olav Rønhovde ble presentert som midlertidig pastor i hans fravær.

Per Ove Berg var allerede medpastor, og han fortalte nylig om tiden på Levende Ord i en artikkel på dagen.no.

Han var Enevald Flåtens høyre hånd – Slik husker han tiden på Levende Ord

I årene etter krisevåren 2006 håndterte de to pastorene, sammen med resten av staben som var igjen, rundt 1000 utmeldelser.

– Jeg delegerte det til Per Ove. Han måtte skrive dem ut, for det var så mange, sier Olav Rønhovde om den turbulente tiden.

Manglet innsikt

De to pastorene forteller at det kunne være utfordrende å møte alt som kom frem i disse samtalene. Selv om en del kritikk var rettet mot lederregimet som hadde vært, så hadde de to vært en del av dette. Ikke alle var overbevist om at problemet var borte om Flåten forsvant.

«Dere er jo en del av kulturen.» «Det sitter i veggene.» «Hvordan skal dere klare å gjøre det annerledes?» Slike anklager var det flere av.

– Og det er jo sant på sett og vis, sier Per Ove Berg.

– Det var jo litt av dilemmaet, det var jo mange ankepunkter mot oss, minnes han.

Men selv om det var mye å svare for, og mye en ikke kunne svare på, så har de i ettertid tenkt at det var viktig at noen var igjen for å svare.

– Skulle vi oppleve en gjenopprettelse så måtte faktisk vi som hadde vært der gå videre. De som hadde mulighet kunne komme og snakke med oss, og få bearbeidet det vonde. Gi og ta imot tilgivelse, legge ting bak seg og gå videre, sier Berg som i dag er medpastor og misjonsleder.

Skulle gjort mer

Rundt 800 av de 1000 som sluttet i menigheten, flyttet fra området. Dette var en konsekvens av at så mange i utgangspunktet hadde flyttet til Levende Ord fra andre deler av landet.

De to pastorene forteller at de ikke fikk gjort alt de gjerne skulle overfor de mange som dro. Tiden satte begrensninger, men det gjorde også kroppen.

– Du skal håndtere menneskers smerter, følelser, tanker og meninger. Så skal du takle det at du selv er, om en skal være helt ærlig, litt haltende, sier han.

– Jeg skulle gjerne vært på flere husbesøk. Men jeg hadde ikke krefter til mer, jeg måtte bare komme meg. Vi gjorde det vi klarte.

Styrke i svakhet

De to opplevde at det på et tidspunkt var som at de senket guarden litt, og tillot seg å være svake og sårbare. Det var det lite kultur for i Levende Ords lederskap, noe mange har satt ord på i ettertid.

– Det var jo iblant litt tårer her og der. Men det gikk ikke an å stoppe eller legge lokk på det. Det var nok uventet for noen å høre en pastor si at han var svak. Men det var sånn jeg opplevde det. Det som var viktig var at jeg var til stede.

Skulle satt ned foten?

De var en del av lederskapet før krisen, og var sånn sett en del av den kulturen som kom til overflaten i konflikten i 2006. Burde de ikke ha satt ned foten før?

– Jo, og vi gjorde jo det. Men vi gjorde det som enkeltpersoner. Men hvis jeg som enkeltperson satte foten ned, så ble jeg kanskje frosset ut en periode før jeg ble tatt inn i varmen igjen, sier Olav Rønhovde.

– Jeg beklager jo at vi hadde et system som ikke fungerte. Men jeg var ikke i en posisjon hvor jeg kunne gjøre noe med det.

Først da et fungerende styre kom på plass høsten 2005 fikk lederskapet et organ der de kunne håndtere uenighet og konflikt, mener han.

– Så derfor var vi litt prisgitt måten ting ble håndtert og praktisert på. Men jeg hadde jo ikke noen innsikt i at de ikke hadde noen styremøter her.

Redningsmannen

I juni 2006, samtidig med at Olav Rønhovde kom inn som midlertidig pastor, kom menighetslederen og forretningsmannen John Tamlag til menigheten som daglig leder. Det omtaler de to som en redning.

– Det var nesten som om Herren hadde den personen vi trengte akkurat da. En som ikke var utslitt, som ikke var forvirret, og som bare kunne gå inn i situasjonen.

Og det var nok å håndtere. Menigheten hadde hatt en omsetning på over 60 millioner kroner. Nå forsvant medlemmene og inntektene, mens utgiftene fortsatte å løpe. Dette hjalp Tamlag til med å håndtere, sammen med den øvrige staben som var igjen på Øvre Kråkenes, forteller de to.

På åpen sjø

Per Ove Berg forteller at de ikke gjorde så mye mer enn å forsøke å overleve, i den perioden. Han beskriver menigheten som en skute som ligger på åpent hav, med et hull i skutesiden. Da er det ikke snakk om å tenke på hvor en skal, sier han.

– Du bare pumper for harde livet og prøver å snekre igjen hullet for at du skal flyte. Litt sånn var det.

Men menigheten kom seg gjennom den krevende tiden. I 2009 skiftet de navn til Credokirken, og i dag vil de to si at økonomien er friskmeldt. De mener at det er tatt oppgjør med det som skapte krisen på Levende Ord.

De er begge fortsatt opptatt av trosforkynnelse, men krisen og tiden etterpå har lært dem mye om noe som var mangelvare tidligere, forteller de. Ærlighet og åpenhet om egen sårbarhet, er kanskje det de snakker aller mest om.

– Men historien dukker opp igjen og vi ser at det er behov for å snakke om det, sier Berg som håper at podkasten «Levende Ords vekst og fall» kan være med på å lukke et kapittel for flere.

Olav Rønhovde legger til at han beklager at så mange opplevde de negative sidene ved Levende Ord og trosbevegelsen:

– Det hadde en oppside, men også en nedside. Og det er jo ikke sånn en ønsker at det skal være. Så håper jeg at vi i fortsettelsen kan vise oppsiden. At vi kan fokusere på evangeliet i tiden som kommer.