Snåsamannen: – Mor ga meg næring til den kraften jeg har
I boken «Evig håp» forteller Joralf Gjerstad (94) at morens tro, tillit og kjærlighet har vært svært viktig i livet hans.
Joralf Gjerstad, også kalt Snåsamannen, er blitt 94 år. Gjennom mange tiår har Gjerstad vært kjent blant nordmenn for sine helbredende evner og varme hender.
Nylig kom Gjerstad med boken «Evig håp». I boken berører han tema som tro, barndom, medmenneskelighet, alderdom, kjærlighet og bønn.
Annonse
Innholdet i boken er fortalt til Christer Rognerud og Anne Karen Holstad som har vært i samtaler med Gjerstad på sykehjemmet.
«Mødre er spesielle»
Da Gjerstad var barn ble han så syk at de rundt ham var redd for at han ikke ville overleve. Som 8-åring fikk Gjerstad meslinger og lungebetennelse og var hjemme i et helt år. Penicillin, som brukes til å behandle sykdommene i dag, fantes ikke på den tiden.
Store deler av sykdomsforløpet pleiet moren ham.
«Mor viste meg aldri at hun ble sliten. Hun var mild og sterk på samme tid. Det var den kjærligheten og den varmen hun ga, som ga meg rikdom. Natt og dag pleide hun meg. Helt til våren kom, og doktoren sa at jeg kunne få lov til å sitte ute. De bar meg ut i solveggen, tok på meg varme klær og la en skinnfell rundt meg. Det var en stor dag. Den dagen begynte mor å synge igjen», står det i boken.
Han forteller at mange kom innom huset for å be for ham da han var syk, og at foreldrene ofte hadde tårer i øynene.
«Vi hadde ikke mye, men vi hadde hverandre og troen, og vi ga aldri opp», står det i boken.
Videre forteller 94-åringen at han arvet sin tillit fra sin mor.
Annonse
«Mødre er spesielle. De er vår første havn. Hvem hun er, blir veldig bestemmende for oss, og er vår første erfaring med kjærlighet og tillit. Jeg har stor tillit. Det fikk jeg fra min mor. Mor og jeg hadde mange samtaler, uten at far eller søsknene mine visste det. Hun passet alltid ekstra godt på meg. Jeg var minstegutten, og jeg tror hun forstod at jeg hadde noen spesielle egenskaper».
Da Gjerstad begynte å helbrede folk, reagerte moren med glede.
«Mor undret seg, men hun var ikke redd. Hun forhørte seg med folk om meg, jeg ble observert på skolen og regnet som et mysterium. Da jeg begynte å helbrede folk, ble hun veldig glad. Mor ga meg næring til den kraften jeg har. Hun sa: «Joralf, du gjør en god gjerning, og det er bra». De ordene har alltid vært med meg».
Kristen tro
I boken står det at Gjerstad hadde et godt forhold til sine foreldre, og alltid snakket med dem hvis noe føltes vanskelig. Han forteller at han vokste opp i «ei fattig stue fylt med kjærlighet» og en søskenflokk på åtte som klarte å stå sammen i nød og fattigdom.
«I oppveksten og fram til i dag syns jeg at jeg har levd et lykkelig liv, selv om det var trange kår da jeg vokste opp. Det er vanskelig å forstå hvordan mor og far klarte å livberge familien gjennom disse årene. Vi bodde flere ulike steder, men mor og far klarte med sin kjærlighet og styrke å holde familien samlet. Jeg hadde sterke og gode foreldre som gjorde meg trygg. Det var aldri noe vondt mellom oss. Fattigdommen hadde ikke så mye å si, kjærligheten i hjemmet var viktigere.»
Gjerstad beskriver foreldrene sine som «vanlige mennesker med kristen tro». De lærte ham de første salmene, sangene og Fadervår.
«Jeg fikk lære det som de hadde lært. Det syntes jeg var stort. Jeg minnes spesielt julekveldene og høytidsdagene. Da var det sang, og foreldrene mine fortalte om Gud og Jesus, det ga næring til troen min», sier han.
Annonse
Frykt
I kapitelet «En seer» får Gjerstad spørsmål om hvordan det var å leve som klarsynt. Der forteller han at han forsøkte å holde evnen skjult, og ba dem ham hjalp om å holde det hemmelig.
«Jeg ville at folk skulle se på meg som et vanlig menneske, og at jeg hadde de samme egenskapene som andre».
Så han dramatiske hendelser som ulykker eller død kunne han kjenne på frykt.
«Jeg ønsket at synene jeg fikk forsvant. Der var mor enestående. Hun forstod meg uten at jeg trengte å forklare. Hun fikk høre mye som de andre ikke fikk høre. Jeg fortalte henne hva jeg så. Hun syntes det var rart, og hun syntes det var godt», sier han i boken.
Minnemedalje og Jesus
Under krigen var Gjerstad kjentmann og kurer for motstandsbevegelsen. Han mottok Regjeringens minnemedalje for sin innsats i 2018. I boken forteller han at det var hans klarsynte evner som reddet ham fra å bli tatt.
«Vi utførte oppgavene i all hemmelighet, og det var ingen andre enn oss som visste at vi var 85 informanter for motstandsbevegelsen. Vi var nære på å bli tatt, men synskheten min berget oss flere ganger. Vi visste at vi kunne bli arrestert, satt i fangeleir eller skutt».
Annonse
Videre sier Gjerstad at han aldri forventet å få utmerkelsen for sin innsats som 91-åringen.
«Under krigen var det en selvfølge for meg å kjempe mot diktaturet. Jeg vil takke den norske regjeringen og Snåsa kommune for at de ønsket at jeg skulle bli hedret for min innsats under krigen. Den som fører en kamp for rettferd, vil alltid vinne selv om det ser mørkt ut».
Gjerstad forteller at han har fått en egen styrke gjennom sin tro på Jesus og aldri har forlatt kristendommen.
«Siden jeg lærte om Jesus og hans fødsel, og den gjerning som var tillagt ham, følte jeg en egen styrke. Jeg ville være sammen med ham i mitt sjeleliv. Han ga meg styrke. Gjennom hele livet har jeg søkt etter Hans nærvær og evner. Det var i forbindelse med disse bønnene jeg følte at jeg fikk evner til å helbrede og fikk utviklet synske egenskaper. Når jeg fortalte om dette til folk, ble jeg gjort narr av. Det kunne såre meg, men det førte ikke til at jeg forlot troen på kristendommen».
