Sofie skal på kongress med 5000 misjonsledere fra hele kloden

Sjelden deltar et så stort spekter av norske kristne ledere på samme arrangement. Og de må helt til Seoul for å møtes. Kongressen finner sted samme år som det globale nettverket for misjon markerer 50 års-jubileum.

Topplederne i Misjonssambandet, Normisjon, Frikirken, Misjonskirken, Bibelselskapet, Digni, Wycliffe bibeloversettere og biskop Stein Reinertsen er noen av dem som reiser.

Rundt 5.000 deltakere fra hele verden kommer til Sør-Korea. Dessuten vil enda flere følge kongressen digitalt.

Blant de rundt 50 norske deltar, er Sofie Hovda (28).

– Når den globale kirken kommer sammen, gir det en mulighet til å høre vitnesbyrd om hva som rører seg og plassere seg i historien med mange andre troende i hele verden. Samtidig får vi kunnskap om hvor skoen trykker og hva som er utfordringer for kirken, sier Hovda.

Fram til i sommer har hun vært baseleder for Ungdom i Oppdrag i Oslo. Nå tar hun mastergrad i finans på BI.

For lite kjent?

Ingebjørg Nandrup er utsending for Misjonssambandet i Indonesia og tilknyttet Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo. Hun er med i Lausanne Theology Working Group, en arbeidsgruppe med 20-30 medlemmer fra hele verden som diskuterer og skriver om aktuelle teologiske temaer for Lausannebevegelsen.

– De siste to årene har arbeidet vårt fokusert på konferansen, og spesifikt på prosessen som har ledet fram til Seoul Statement som blir sentral når vi møtes i Seoul, sier Nandrup.

– Hvilket forhold har du til Lausanne-bevegelsen fra før?

– Jeg har deltatt på enkelte globale Lausannesamlinger, og har vært involvert i Norme som representerer Lausanne i Norge. Ikke minst har jeg brukt Lausannes dokumenter både i undervisning og menighetsarbeid, og ser på disse som en god, men kanskje ikke god nok kjent, ressurs og plattform for evangelikale kristne.

Kom på «ungdomskvote»

Siden starten i Sveits i 1974 er Lausanne-bevegelsen blitt verdens viktigste nettverk for protestantisk misjon. De to neste kongressene ble holdt i Manila i 1989 og Cape Town i 2010.

– Jeg tror det aller største utbyttet vil bli gjennom samtaler og møtepunkt med engasjerte ledere fra hele verden, og jeg tror de planlagte talene og samlingene kommer til å legge godt til rette for dette. Som forholdvis ung deltaker er jeg ekstra klar for å møte mer erfarne ledere som kan være til inspirasjon og støtte, sier Nandrup.

Norge har helt fra begynnelsen vært representert med alt fra biskoper til ledere i misjonsorganisasjoner og frikirker.

Da den første Lausanne-kongressen ble arrangert i alpebyen som ga bevegelsen navn, var Bjørn Øyvind Fjeld med på «ungdomskvoten». Han var nyutdannet teolog fra MF. Det meste av tiden hadde han vært den eneste på sitt kull som var frikirkelig.

Fant kristen identitet

Det tror han bidro til at møtet med Lausanne-bevegelsen gjorde dypt inntrykk.

– Jeg fikk en sterk opplevelse av å finne min teologiske identitet. Den gangen var nok motsetningene mellom norske kristne sterkere, og det var en sterk luthersk tradisjon på MF. Det gjorde at jeg lurte: Hvem er jeg egentlig? Hva er min plass og identitet?

Fjeld erfarte at Lausanne-bevegelsen samlet en verdensomspennende kristenhet som han kjente seg i slekt med. Det ga trygghet og tilhørighet.

Senere har han hatt en rekke sentrale lederverv i Kristen-Norge, blant annet som rektor ved Ansgarskolen og generalsekretær i Misjonskirken Norge. Lausanne-pakten, som ble formulert i 1974, har preget forkynnelsen og undervisningen hans hele veien.

Uro om misjonsforståelse

Utover 1970-tallet utviklet seg et nærr samarbeid om misjon i regi av den norske Lausanne-komiteen. Pinseledere, lutherske misjonsgeneraler og biskoper fant sammen.

– Hva var det sentrale anliggendet for Lausanne-bevegelsen?

– Man sa ja til en del nye utfordringer som en del av Kristen-Norge hadde sagt nei til, begynner Fjeld.

Utviklingen i Kirkenes Verdensråd og deler av den internasjonale økumeniske teologien hadde skapt uro. Flere ble på vakt mot en kristendom som la stor vekt på sosiale og politiske utfordringer, men tonte ned den åndelige dimensjonen.

– Faren var at man kastet barnet ut med badevannet. I Lausanne sa man ja til sosialt engasjement, men evangelisering var viktigst. Det gjorde at man kunne tenke gjennom nye utfordringer med trygghet.

Positiv misjonsteologi

Tormod Engelsviken var i mange år professor i misjonsvitenskap på MF - vitenskapelig høyskole. Han kom i kontakt med Lausanne--bevegelsen i 1978. Det kom til å prege arbeidet og tenkningen hans.

– Det er et nettverk av misjonsledere som har vært veldig inspirerende. Og det oppsto i en tid hvor det var stor forvirring om misjonsforståelsen, sier Engelsviken.

I likhet med Bjørn Øyvind Fjeld peker han på utviklingen i Kirkenes Verdensråd som en viktig årsak.

– Lausanne-bevegelsen ønsket ikke først og fremst å være en reaksjon, men å fremme evangelikal misjon. Man ville ikke bare reagere på det som var feil, men fremme en positiv misjonsteologi og misjonsstrategi, sier Engelsviken.

Bibelen som autoritet

Professoren mener bevegelsen har vært av stor betydning for norske misjonsledere. Sosialt ansvar, kulturelle spørsmål og Den hellige ånds gjerning er tre eksempler. Det siste ble særlig aktuelt i lys av den karismatiske bevegelsens fremvekst.

– Lausanne-bevegelsen har helt fra begynnelsen vært økumenisk og inkludert både representanter fra de historiske kirkesamfunnene og fra nyere pinsekirker og karismatiske kirker. Slik har det også vært i Norge, sier Engelsviken.

Han mener evangelikal kristendom på mange måter kan defineres ut fra Lausanne-pakten.

– Den sier viktige ting om Bibelens autoritet, livets to utganger, betydningen av misjon og evangelisering, Kristi soningsdød og hans oppstandelse, sier professoren.

Dermed tar man også avstand fra en inklusivistisk kristendomsforståelse som toner ned betydningen av personlig tro og omvendelse.

Ledere fra Sør

Den amerikanske evangelisten Billy Graham og den engelske presten John Stott var sentrale i bevegelsen fra starten. Selv om andre amerikanere og europeere har kommet til, synes Engelsviken at Lausanne-bevegelsen har lykkes godt med å rekruttere ledere fra voksende kirker i det globale Sør.

– En av de første generalsekretærene var fra Ghana, sier han.

Senere har man hatt ledere fra blant annet India, Sør-Korea, Egypt og Malaysia.

Engelsviken mener Lausanne-bevegelsen har vært god til å kartlegge og registrere aktuelle utviklingstrekk.

– Den tar pulsen på verdensmisjonen. Det er viktig at man kan svare på utfordringene som er konkrete, men uten å glemme den bibelske forankringen. Jeg synes forberedelsesarbeidet til kongressen i Seoul viser at bevegelsen er høyst oppegående.

Kamp for gehør

Den tidligere misjonæren Berit Helgøy Kloster var med i Lausanne-bevegelsen i 27 år.

– For meg betydde det veldig mye å få kontakter i flere land. Ut fra det opprettet vi et internasjonalt teltmakernettverk, forteller Kloster.

Teltmakere er en betegnelse for kristne som bruker en vanlig jobb som utgangspunkt for å bygge vennskap og respekt. Begrepet er inspirert av apostelen Paulus, som var teltmaker av yrke. Dette er en satsing som er særlig aktuell i land som er stengt for tradisjonell misjon.

– Jeg møtte folk som delte visjonen om kristen tro på arbeidsplassen, men det tok mange år før vi fikk presentere hva teltmakere sto for i Lausanne-sammenheng, sier Kloster.

Hun forstår at det kunne ta sin tid før dette modnet, men skulle ønske at det kunne skjedd fortere.

– Skal man nå de unådde folkeslagene, nytter det ikke med doktorgrad i teologi. Har du en arbeidsplass og har bedt Gud om ledelse, må du tro at det oppstår situasjoner der du kan gjøre en forskjell, sier hun.

Kloster var invitert denne gangen, men skal følge samlingen i Sør-Korea digitalt fra Helgøy i Ryfylke der hun bor.

– Jeg har heller brukt pengene på å sende noen fra Sør-Amerika, forteller hun.

Jesus på arbeidsplassen

Sofie Hovda nevner islam, sekularisering og unges forhold til tro som eksempler på temaer hun er engasjert i.

Hovda tror hennes generasjon i mindre grad enn de foregående har personlig kjennskap til misjonærer som kan være forbilder. Dermed blir et misjonskall en opplevelse av å gå ut i noe ukjent.

– Samtidig er verden mer globalisert enn noen gang. Vi må tenke gjennom hvordan vi strategisk skal bruke både teknologi og alle mulighetene vi har, til å gå til unådde folkeslag. Men jeg tror også at vår generasjon er veldig frimodig og uredd, sier hun.

Hun tror Lausanne-kongressen med sin tverrkirkelige profil kan gi en verdifull erfaring av fellesskap og tilhørighet.

Ingebjørg Nandrup opplever at Lausanne-kongressen møter behov som hun kjenner igjen som utsending.

– Jeg reiser sammen med en indonesisk kollega, og vi håper å ta med oss både ideer, giv og kontakter tilbake til arbeidet lokalt. Det viktigste er kanskje å bli minnet på at vi er del av en stor, global bevegelse, og at det vi gjør nytter selv om vi kan føle oss små i det daglige.