Solrunn forkynner evangeliet i bilder. Det har reddet troen hennes

Solrunn Nes åpner dørene til sitt hus på heimegarden Nes i Hardanger, mellom bygdene Øystese og Norheimsund. Tvers over fjorden stikker den karakteristiske nuten Samlen opp og fanger solstråler på en ellers overskyet og grå dag.

Her, der fjellene stuper i Hardangerfjordens mørke dybder, har hun sine røtter. Fra dette huset tar hun del i en global kunstform som mer enn noen annen har gjort Jesu ansikt kjent for verden.

Evangeliet i bilder

Tre formidable katter av rasen Maine Coon stryker seg langs de flere titalls ikonene som pryder stua.

Noen venter på å bli hentet eller levert, men 20 store ikoner er en del av et bokprosjekt der Solrunn maler og ektemannen Addison Hart skriver tekster til hvert bilde. Addison, som kommer fra Maryland i USA, er teolog og har skrevet flere bøker.

– Ikoner er, enkelt sagt, evangeliet i bilder, sier Solrunn.

Synlige fostre

To av ikonene viser prekenteksten fjerde søndag i advent, som er møtet mellom Maria og Elisabeth, to gravide kvinner i en fjellandsby i Midtøsten.

Et særpreg blir umiddelbart klart, nemlig at de to fostrene er plassert utenpå magen hos de to kvinnene. Jesus med en pekefinger fremover, Johannes i ærbødig knelende positur.

– Jeg ble inspirert av noen moderne ikon der fostrene er synlige. Men jeg har laget dem som voksne barn som samhandler. Elisabeth sier at det er Herrens mor som kommer, og hun forteller at hun merker at sønnen beveger seg inne i henne idet Maria hilser, sier Nes.

Hun peker også på at det i vår tid kan være viktig å la barnet i mors liv være synlig. Det ufødte livs verdi er viktig for henne.

Lite bilder

Solrunn Nes er vokst opp med to kirker og to bedehus. Hun likte å uttrykke seg både med ord og bilder. Mens det skrevne ord ble løftet frem i overflod, var billedkunsten magrere representert, ikke minst på bedehuset.

Men noe var det, og det som fantes sitter som limt på netthinnen. Et bilde av Jesus som banker på hjertedøren, gav for eksempel opphav til mange refleksjoner hos en ung jente.

Opplevelsen

Ikonkunsten møtte hun for alvor da hun som 20-åring stanset i Aten under en interrail. Da hun gikk inn under de høye himlingene tittet bibelhistorien ned på henne.

Uttrykksformen var helt ny for den unge kvinnen, men motivene kjente hun godt igjen fra oppveksten i Hardanger.

– Det ble en skjellsettende opplevelse for meg.

– Var det også viktig for troen din?

– Man brytes jo med intellektuelle spørsmål på den tiden. Jeg opplevde at ikonkunsten kom inn og la et mykt teppe over de harde konfliktene i kristendommen. Det ble en slags redning, ja.

Glad i dyr

Det bjeffer utenfor. Addison lufter to digre Newfoundland-hunder som sameksisterer med de store kattene.

– Jeg er glad i dyr, som du sikkert har sett, smiler Solrunn Nes mens hun klapper katten som har funnet roen på fanget.

Det er mer enn hunder og katter som finner fredelig sameksistens i huset på Nes.

Tidlig

At ikonkunst er evangeliet i bilder er grunnen til at bildene har fått en så viktig posisjon, ikke minst i Østkirken.

– Det er Guds budskap, i visuell form, forklarer hun.

Kunstformen, eller formidlingsformen, kan sies å ha oppstått så tidlig som på 200-300-tallet etter Kristus, og Solrunn Nes mener det kan knyttes an til tidlige bilder man har funnet i katakombene. Det har vært såkalte fresker, altså malerier som er malt på vegg.

– På 400-tallet var det en etablert mosaikkunst innenfor kirken. Visuelt hadde den kontakt med romersk og gresk kultur, men med et åndelig og Kristus-sentrert uttrykk.

I julen feirer man at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Det var dette som gjorde at de kristne følte seg frie til å avbilde Gud. Motivene følger stort sett Jesu liv og sentreres rundt kirkeåret og kirkefestene.

Perspektiv

Kunsteren går rundt i stua og forklarer rolig de ulike motivene og hvordan detaljer peker mot viktige poeng i scenene som vises. Ikon-kunst har stiliserte virkemidler, men gresk-ortodokse ikoner er mer anatomisk riktige enn russisk-ortodokse, forklarer hun.

Et bilde viser Simeon, den gamle mannen som ble ledet til tempelet da den åtte dager gamle Jesus skulle omskjæres. Han står på en fotbenk og enhver som har fulgt med i formingstimen kan se at linjene i benken peker feil vei. Det er noe galt med perspektivet. Men likevel er det korrekt. Omvendt perspektiv er bare ett av mange virkemidler i ikon-kunsten.

– Perspektivlinjene vider seg utover mot det uendelige, og det såkalte forsvinningspunktet er borte. Det gjøres for å få frem at det er denne virkeligheten som kommer oss i møte. Vi som er beskuere blir gjenstand for det som formidles i bildet, mer enn at vi har kontroll over det vi ser.

Kors i plast

Typiske norske treskjæringer og annen kunst deler plassen med de mange ikonene i kunstnerstua. Men inne på bedehuset, der hun vokste opp, var det tomt. Hun husker at bedehuset i Norheimsund var helt uten bilder på de hvite veggene.

På midten av plattformen fremme stod et en svær prekestol. Bak den var det ingen maleri, men et stort kors i plast, der det sto: Jesus lever.

– Det er symptomatisk, tenker jeg. Det er vekt på skrevne ord, det tomme korset og lys. Men korset er i plast og lyset er kunstig. Jeg husker at jeg reagerte på det, sier Solrunn som likevel er forsiktig med å kritisere åndeligheten hun vokste opp med.

Kyss og klem

Hun får en del spørsmål om ikoner og rollen de spiller i kristenlivet.

– En del spør om hvorfor de ortodokse kysser ikonene. For det første er det mer kyssing og klemming i deres kulturer. Den mer filosofiske bakgrunnen er at en viser heder til et bilde av noe, men at hederen går til det som er avbildet, ikke selve materien.

– Men tror du det finnes uheldige utslag av denne religiøsiteten?

– Ja, det tror jeg. Både historisk og i vår tid på enkelte steder oppstår det en litt magisk tankegang rundt religiøs kunst. Jeg vil ikke være for hard, men for meg personlig blir det fremmed å gi gaver til et bilde. Men jeg velger å tenke at de som gjør det, ærer den guddommelige realiteten bak det aktuelle bildet, sier Solrunn Nes.

– Det er et symbol som peker til noe annet. Og vi må bruke symboler i dette livet for å kommunisere både med hverandre og med det guddommelige.