Stahet gjør at hun fortsatt tror
I fire år ga Lisa troen ingen næring. Da den var som svakest, tok hun et avgjørende valg.
Dagslys fra høyt plasserte vinduer fyller den lille kjellerleiligheten. På frokostbordet står kjeks, brie, fikensyltetøy og flaskevann. På veggen henger et stort Norges-kart.
– Det er et forsøk på å bli bedre i geografi, sier 21-åringen og smiler slik hun har for vane.
Annonse
Det siste året har Lisa Andersen bodd i besteforeldrenes hus på Askøy utenfor Bergen, et steinkast unna barndomshjemmet hennes. Selv om det er kort vei til røttene hennes, har trosvandringen hennes tatt lange omveier.
Kristent hjem
Den rødhårede jenten vokste opp i et hjem med obligatorisk kirkegang og familiekorsang. For Lisa var den tidlige troen mest knyttet til aktivitetene i kirken.
Oase
– Det er ikke så mye fokus på Den hellige ånd i Den norske kirke, og det å bare kunne hengi seg til Gud var helt nytt og veldig spennende. Det har vært utrolig viktig for meg.
Hun beskriver følelsen av å stå foran lovsangbandet under møtet og ikke helt tørre å løfte hendene under sangen.
– Jeg og venninnen min sto ved siden av hverandre og løftet hendene høyere, litt etter litt, sier hun og smiler ved tanken. I dag har hun ingen problemer med å løfte hendene mot himmelen.
Sommerstevnet ga henne mye, men det var kun en begivenhet. Det grå bergensværet markerte fort at hverdagen kom tilbake. Det gjorde også hverdags-troen.
Annonse
– Jeg har alltid kalt Gud pappa, men jeg opplevde han nok som en ganske fjern pappa.
Tjente Gud
Lisa fikk et kjært gjensyn med karismatikk da hun begynte på kristen ungdomsskole i Bergen sentrum. Her møtte hun jevnaldrede som tilhørte ulike sentrumskirker.
Hun spilte ofte i lovsangsbandet på ungdomsmøtet til misjonsmenigheten på Askøy, men hun kan ikke huske at hun noen gang fulgte med på det andre som skjedde på møtene.
– Ungdomsmøtet var nok helst et møtested hvor jeg traff venner, og et sted hvor jeg kunne tjene. Å tjene ble min måte å være kristen på.
Musikkskole
Hun bestemte seg for å videreutvikle sine musikalske gaver og søkte seg inn på den kristne internatskolen Kongshaug musikkgymnas. Hun titter bort på den lilla konfirmantbibelen på kommoden.
– Jeg hadde den på nattbordet gjennom hele videregående, men jeg husker ikke at jeg tok den opp på kveldstid en eneste gang.
Annonse
På skolen hadde de andakt hver dag og kveldsmøter på torsdager. De fleste elevene var kristne.
– Troen min da minnet meg veldig om barnetroen, egentlig. Jeg kalte meg jo kristen, men troen var ikke så veldig personlig for meg.
– Savnet du en tettere relasjon til Gud?
– Jeg tror nok heller jeg misunte dem som hadde det, mer enn at jeg savnet det selv.
På slutten av skoletiden beskriver hun troen som spinkel.
– Det lå i bunn av meg at jeg er kristen, men troen var kun et skjellet.
Møkkår
Da videregående var over ønsket hun å studere musikk, menighet og ledelse på NLA-høgskolen i Oslo. Hun søkte og kom inn. Men planen fikk en brå stopp da beskjeden kom fra skolen: hun hadde strøket på norsk-eksamen. Likevel måtte hun dra dit, fordi hun hadde signert kontrakt på en leilighet.
Annonse
Det var viktig for henne å finne en menighet. Men etter flere mislykkede forsøk forble hun kirkeløs resten av året. Hun husker spesielt en gudstjeneste hun gikk til i følge med en annen.
– Vi satt alene under en kirkekaffe i en halvtime uten at noen kom bort til oss.
I kjellerleiligheten, lik den hun bor i nå, satt hun da helt alene i en fremmed by.
– Jeg tror ensomhet enten dreper troen, eller kaller frem et siste skrik. For meg drepte den troen.
Året i Oslo står for henne som et mørkt kapittel i livet.
Bibelskolen
Det var blandede følelser rundt å komme hjem til Bergen etter Oslo. Hva skulle hun gjøre nå? En del venner hadde snakket om bibelskolen Substans. Selv om hun var skeptisk, besluttet hun å gi bibelskolen en sjanse. Under tvil.
De første månedene vurderte hun å slutte nesten hver dag. Likevel kjempet hun seg gjennom det første halvåret. Vinteren kom med en underlig optimisme.
Annonse
– Det med Guds allmektighet har satt spor i meg dette året. Det er et vanskelig ord å bruke i møte med for eksempel Det ondes problem. Men det å slippe ting til Gud, og kunne hive over vekten på ham var så deilig å finne ut at man kunne gjøre.
Våren kom med mye utfordringer for hennes tro. Undervisningen opplevdes fremmed, og gode svar på vanskelig spørsmål uteble. Det var vanskelig å tro.
På flyet til Argentina med klassen på studietur, funderte hun på om hun kom til å miste troen i løpet av turen. På en lovsangssamling med de andre elevene kom svaret.
– Der satt jeg og tenkte at dette går ikke. Jeg kan ikke sitte å lure på om jeg skal tro på Gud. Det er en Gud. Han har alltid vært der, og jeg har jo sett helbredelser.
Hun tok et valg.
– Jeg ba en veldig lite karismatisk bønn. Jeg sa: det er greit Gud. Da skal jeg tro på deg.
Hun kjente etter i kroppen, men kjente egentlig ikke noe spesielt.
– Så lenge jeg føler pulsen min Gud, skal jeg tro på deg, lovet hun.
Annonse
Guddommelig stahet
Lisas tro etter bibelskolen er langt mer optimistisk. Hun kjenner at hun står trygt.
– Nå vet jeg at jeg kan tvile uten at troen forsvinner av den grunn.
– Hva er de viktigste grunnene til at du har bevart troen?
– At jeg er sta, og at Gud er like sta. Ingen av oss har gitt opp på den andre, sier hun.
