Startet menigheten i et asylmottak – nå har de kjøpt bedehuset i bygda

I landlige omgivelser, i tettstedet Nodeland i Agder, ligger et nyoppusset, hvitmalt bedehus.

På innsiden høres bønn:

Tilgi oss, Gud, tilgi oss, herre.

Vi ber om du skal rense hver eneste, rense våre hjerter.

La oss få kjenne din nærhet.

Menigheten ligger på kne.

Så reiser de seg og synger.

Først på norsk, så på engelsk, kirundi og swahili.

Bedehuset, som var eid av Filadelfia Vennesla, stod og forfalt.

Da dukket Pinsemenigheten Gilgal opp.

– Vi trengte et sted å møtes for å be og søke Gud og gi ham ære, forteller Christine Ndayizeye, som er pastor i menigheten.

Etter omfattende kronerulling har bedehuset fått ny fasade, en ny møtesal, kontorer og nytt inngangsparti.

Begynte å be

Pastoren Christine Ndayizeye flyttet fra Burundi til Norge sammen med sin ektemann for 20 år siden.

De havnet på et asylmottak i Kristiansand.

Her begynte de å be.

Flere og flere fra asylmottaket kom med, de aller fleste var kvinner fra Burundi og Rwanda.

– Vi opplevde at Gud talte til oss at vi skulle starte en menighet, forteller Ndayizeye.

Den voksende forsamlingen startet med å leie kjelleren på Misjonshuset i Kristiansand.

Men her kunne de bare leie på lørdager og det var ikke så godt egnet for måltider, noe som er viktig i menigheten.

I 2007 fikk de høre om bedehuset på Nodeland.

I 2020 kjøpte de huset og gjorde det til sitt eget.

Hele uken

Nå feirer de gudstjeneste hver søndag i sitt nye åndelige hjem. Det går gjerne to og en halv time fra begynnelsen til slutt.

Barna og ungdommene veksler mellom å være med i gudstjenesten og ha sine egne samlinger med bibelundervisning og bibelstudier.

Dette er likevel ikke den eneste samlingen.

Hver mandag, tirsdag og onsdag kveld har ungdommene «daily bread», et online bibelstudium, som varer i én time.

Torsdag er det cellegrupper i hjemmene og annenhver fredag er det sosiale samlinger med spill og snacks.

I tillegg drar de gjerne ned til Kristiansand sentrum og snakker om Jesus på gaten.

– Alt dette handler om at ungdommene skal få vokse i troen sin, sier Amanda Umunyana (27), som sitter i eldsterådet.

Kvinner i ledelsen

Det er stort sett kvinner som står på scenen denne søndagen. De preker, leder, spiller piano og trommer, tolker og leder samlingene for barn og ungdom.

I eldsterådet er åtte av ni kvinner.

Vi spør den kvinnelige pastoren Christine Ndayizeye:

– Hvorfor er det slik?

– Det var slik det begynte, forteller Ndayizeye.

– I starten var det mange kvinner som ble med og slik har det fortsatt. Etter hvert har også ektemennene deres kommet til, sier hun.

Ektemannen hennes, Laurent Muntungeko, er eneste mann i eldsterådet.

– I begynnelsen var det kvinnene som var mest engasjert, derfor ble situasjonen sånn, men det som er viktig er engasjementet man har for menigheten.

Han forteller at flere menn er engasjerte i menigheten og har ulike oppgaver, men at få vil melde seg til å ta på seg lederoppgaver.

– Det er et stort ansvar å sitte i eldsterådet. Når vi velger eldsteråd ved generalforsamlingen for menigheten, så er det kvinnene som melder seg, sier Muntungeko og fortsetter:

– Vi kan jo ikke tvinge noen til å gå med i eldsterådet.

Amanda Umunyana peker på en annen årsak.

– Kvinnene i menigheten har erfart at de har funnet fred og ro i menigheten. Det er utfordrende nok å komme til Norge, man skal i jobb, ha et hjem og barn. Her kan man legge av seg alle byrdene. Det har jeg selv erfart, sier 27-åringen.

Forstår best norsk

Medlemmene kommer fra Rwanda, Burundi, Kongo, Tanzania, Kenya, Brasil, Sudan og noen land til.

Dagens preken foregår på kirundi, som er språket man snakker i Burundi.

Under gudstjenesten synges det likevel noen norske sanger og det tilbys tolk til norsk. Dette til tross for at det ikke er noen etniske nordmenn til stede med unntak av undertegnede.

Pastoren Ndayizeye forklarer:

– Selv om menigheten består av mennesker fra ulike afrikanske land, så er Guds rike åpent for alle. Alle skal forstå og føle seg inkludert, sier hun.

Hun peker dessuten på en annen viktig faktor:

– Barna og ungdommene i menigheten er født og oppvokst i Norge. Det er enklere for dem å forstå norsk enn morsmålet sitt, sier hun.

– Så det betyr at flere av ungdommene trenger tolk når du preker?

– Ja, sier Ndayizeye.

Å finne kjæreste

Det er mye som tyder på at fremtidens gudstjenestespråk i Pinsemenigheten Gilgal vil være norsk.

Men det er ikke gitt at ungdommene vil gifte seg med etnisk norske.

– Vi snakker jo om det og tuller litt med det, sier Rina Liora Niteka (16).

Hun fortsetter:

– Noen er åpen for å finne en kjæreste som er etnisk norsk. For min del ønsker jeg helst å finne en med samme etnisitet som meg, sier 16-åringen.

Amanda Umunyana mener en felles kristen tro, tross alt er det viktigste.

– Vi sier til ungdommene at det først og fremst handler om at man har den samme tro. Så kan det være utfordrende når man kommer fra ulike kulturer, men vi har en stor Gud som kan hjelpe oss gjennom det, sier hun.

Øver på himmelen

Etter gudstjenesten myldrer det av folk i foajeen. Mange vil holde den yngste personen som er til stede, en nyfødt baby.

Pastor Christine Ndayizeye sier at gudstjenesten er den viktigste samlingen i uken.

– Først og fremst handler det om å feire Gud i himmelen, å feire hans dag. Så feirer vi Jesu Kristi seier, som han har gitt til hver den som tror på ham, sier hun.

– Det er også Guds bud, den som tror, skal komme og feire hans dag.

Ndayizeye forteller at gudstjenesten her på jorden likevel er en øvelse.

– Vi er på vei til himmelen, og øver oss på å feire gudstjeneste i himmelen, sier hun.