Startet Salt Trondheim: – Vi syntes kirkeplanting var tøysete
Menigheten Salt Trondheim har overlevd de første fem årene tross full nedstenging under pandemien. Nå deler de hemmeligheten ved veksten.
Det er onsdag kveld i januar. Ekteparet Ariel og Rebekka Lund har det travelt.
De skal rigge til et lokale i Misjonskirken, hvor de skal ha bønnemøte.
I løpet av uken har de hatt bønnemøter i tre forskjellige lokaler.
Menigheten har ikke noe eget bygg og gudstjenestene blir derfor feiret i lokalene til Frelsesarmeen.
Når de skal ha andre arrangement, må de ofte ut på jakt for å finne et sted som er ledig.
– Tøysete med kirkeplanting
Paret flyttet til Trondheim høsten 2017 for å starte pinsemenigheten Salt sin avdeling i Trondheim.
At de skulle starte menighet, var utenkelig noen år tidligere.
– Vi var pastorer i Zion Konsmo på Sørlandet og syntes kirkeplanting var tøysete. Hvorfor kunne ikke folk komme til de etablerte menighetene? Vi forsto ikke poenget.
Men så fikk de et helt nytt syn.
– Vi opplevde et kall til å starte menighet, forteller Rebekka Lund.
Deretter gikk de kurs i kirkeplanting i regi av pinsemenigheten Salt.
I dag kan de konstatere at kallet ikke bare var en flyktig idé.
Sist søndag dukket 140 personer opp på gudstjenesten i Salt Trondheim.
– Vi har vokst og overlevd pandemien, konstaterer ekteparet.
Startet på bar bakke
Da familien Lund flyttet til Trondheim for å starte menighet, kjente de ingen i byen. Så kom et tips om at det var én familie som hadde gått i Salt Bergen, men nå hadde flyttet tilbake til hjembyen Trondheim.
– Så vi fikk kontakt med dem og ble kjent, forteller Ariel Lund.
Målet var å samle 50 personer i løpet av det første året, så skulle de begynne med offentlige gudstjenester.
Året etter talte de 47 personer. Forsamlingen besto av fem småbarnsfamilier, studenter og unge voksne.
– Kaos
Rebekka Lund, som jobbet i barnevernet i Kristiansand, fikk en tilsvarende jobb i Trondheim.
– Jeg startet i jobben min dagen etter at vi kom til byen. Det var litt kaos, sier hun.
Sammen hadde de spart opp penger og fått økonomisk støtte fra venner, familie, bedrifter og andre menigheter. I tillegg hadde de fått låne penger fra kirkeplantingsfondet til modermenigheten Salt.
Det betydde at de kunne leie et lokale til gudstjenester og Ariel kunne starte som pastor, i halv stilling.
Doblet antall frivillige
De siste fem årene har menigheten opplevd en dobling i antall frivillige medarbeidere. Disse hjelper til med alt fra å synge i lovsangen til å være vertskap under gudstjenestene.
I tillegg har menigheten opplevd en tredobling i gaveinntekter.
Det betyr at Ariel ikke bare kan jobbe heltid som pastor – han kan også få betalt for det.
– Drukket tusen liter kaffe
– Ikke alle kirkeplantinger lykkes. Hva vil dere si har vært nøkkelen til at dere har overlevd og vokst?
– En av nøklene har vært at Ariel ikke har hatt en annen jobb. Han har kunnet bruke all sin tid på menigheten, sier Rebekka.
Noen ganger er det sjelesorg eller ledertrening. Men ofte handler det om å prate med nye som besøker kirken.
– Vi avtaler kanskje å møtes på en kafé i løpet av uken. Jeg har drukket mange tusen liter med kaffe i samtaler med folk, sier Ariel og legger til:
– Mange er nysgjerrige på troen.
– Konstant motbakke
En annen faktor til at de har lykkes er alderen, mener ekteparet.
– Vi var over 40 år da vi satt i gang og hadde erfaring som pastorer, forteller Rebekka.
Den erfaringen kommer godt med, for kirkeplanting er litt som å gå i konstant motbakke, mener de.
– Når du er hovedleder i en menighetsplanting, så er det motbakke hele veien. Du får en pause når du glemmer at du er i motbakke, sier Ariel.
– Utholdenhet og moro
Han tror noe av nøkkelen i en nyplanting er utholdenhet.
– Vi gjør de samme tingene om igjen og om igjen. Vi jobber ikke etter følelsene, men etter kallet vi har fått. Samtidig som vi er utholdende, prøver vi å leve bærekraftige liv for at vi ikke skal slite oss ut, sier han.
Rebekka minnes at de første årene var strevsomme for hele familien.
– Hver helg kjente vi at det var mange tanker og følelser. Noen ganger var det uggen stemning i familien og derfor var det bra at vi var såpass voksne, og at vi hadde det godt sammen som ektepar, sier Rebekka.
– Dere snakker om å bli stående og holde ut. Det høres ikke så attraktivt ut?
– Jo, men vi har det jo gøy på veien, sier Ariel.
– Ja, kjempegøy. Men det er begge deler hele tiden, sier Rebekka og fortsetter:
– Av og til er det god «flow», men ofte handler det om å holde fast på retningen.
– Lang lydighet i en bestemt retning. Det er hva det handler om, sier Ariel.
– Raus og lite selvhøytidelig
Ekteparet forteller at de ikke ville ha startet en ny menighet, hvis det ikke var for at den var en del av en flerstedskirke.
Pinsemenigheten Salt har base i Bergen med avdelinger i flere norske byer. Det betyr blant annet at de lokale menigheten slipper en del administrativt arbeid og kan fokusere på smågrupper, gudstjenester og relasjonsbygging,
– Ariel er veldig sosial og har mye omsorg for folk. Han er dessuten lite selvhøytidelig. Han er jo finnmarking, så han er ganske gøy å være sammen med, sier Rebekka.
Selv jobber hun i barnevernet og har erfart de utfordrende sidene ved samfunnet.
– Hvis noe ikke er fint, er det ikke vits i å late som om det er det. Vi prøver å leve ekte liv, sier hun.
– Husket meg
Det er klart for bønnemøte i Salt Trondheim. Lokalet fylles med unge voksne som vil bruke en onsdag kveld til å be.
En av de er Kathrine Jeanette Åshammer (22).
Hun flyttet til Trondheim for å studere barnevern i høst.
– Jeg følte meg veldig velkommen og sett. Ariel så at jeg var ny og hilste på meg. Da jeg kom tilbake neste gang, husket han meg. Det betydde mye, sier 22-åringen.
Åshammer opplevde at hun kom til en menighet med åpne armer:
– Jeg ble invitert med i en smågruppe og tenkte, yes, da er jeg her.
Ble i byen på grunn av menigheten
Mathea Godø Hildre (26) ble med i Salt Trondheim allerede våren 2017.
Hun flyttet til til byen for å studere datateknologi.
– Det var en kompis som fortalte meg om Salt. Jeg hadde prøvd andre menigheter, som ble litt for store for meg og da var det vanskeligere å bli kjent med folk. Derfor havnet jeg her, sier 26-åringen.
Nå er hun ferdig med studiene og har fått jobb som programvareutvikler.
– En av de viktigste grunnene til at jeg har blitt boende i Trondheim er menigheten. Jeg trives veldig godt i kirken, sier hun.