Svartdahl om Lysbærerne: – En genuin berøring av Gud

Høsten 1997 startet en vekkelse i det nyreligiøse miljøet i Trondheim.

Mennesker fra New Age-miljøet fant Jesus, men snart skulle fenomener som åndelige hustruer og voldsomme profetier føre til splittelser og troskriser.

I podkasten Lysbærerne utforsker Dagen historien om det spesielle fenomenet og tiden etter. Hør episode tre her:

Egil Svartdahl ble introdusert for Lysbærerne gjennom sin gode venn Kjell Aasmundrud, daværende pastor i Oslo Vineyard, men han møtte kun noen av de sentrale lederne.

Offentlig beklagelse

Da Vårt Land skrev en lengre artikkelserie om Lysbærerne våren 1999, ble Svartdahl av avisen omtalt som pastor og åndelig veileder for de nyreligiøse som var kommet til tro.

Han gjorde redaktør Helge Simonnes oppmerksom på at dette var feil, men ville ikke selv uttale seg i avisen av sjelesørgeriske hensyn.

– Siden feilen ikke ble rettet opp, sendte jeg en offentlig beklagelse til Lysbærerne, sier han.

Den sto i Vårt Land kort tid etter.

«Jeg beklager at jeg aldri har vært med på noe møte dere har arrangert, verken i Lysgården eller andre steder.

Jeg beklager at jeg aldri har vært sammen med dere på reiser i inn- eller utland.

Jeg beklager at jeg aldri tok meg tid til å sitte sammen med dere for å veilede dere i teologiske eller etiske spørsmål. Det er det minste dere kunne forvente av en pastor og veileder.»

Initiert av Gud

I dag tenker Svartdahl at det som skjedde blant de nyreligiøse i Trondheim var initiert av Gud.

– Jeg tror at det var en genuin berøring av noe Gud gjorde i menneskers liv.

Han mener vi har mye å lære av historien om de nyreligiøse som kom til tro og hvordan vekkelsen ble håndtert. Om hvordan de ble ledet og ikke ledet.

– Det som utvikler seg og blir sunt, blir stående. Det kjennetegnes av modne og tydelige ledere. Paulus sier i Korinterbrevet at «dere har tusen lærere, men få fedre».

To tydelige ledere og fedre

Han nevner konkret det han mener var to tydelige ledere og fedre til større bevegelser: Chuck Smith som ble en farsfigur i Jesusvekkelsen i USA og Edin Løvås som startet retreatbevegelsen og ble en åndelig far for mange unge.

– Edin Løvås var veldig omfavnende og greide å fange opp det nye og utradisjonelle som kom gjennom Jesusvekkelsen. Det bidro til at den vekkelsen fikk stor betydning for mange av oss som var unge den gangen, sier han.

– Jeg var veldig glad i Kjell

Svartdahl forteller at han var veldig glad i Kjell Aasmundrud og gjenkjente i ham et ønske og en vilje til å overgi seg.

– Han var villig til å betale den prisen som er nødvendig for å gjøre det han trodde var Guds ledelse. Det som skjedde i Trondheim traff nok Kjell veldig dypt. Kanskje var det også koblet til profetier og forventning.

– Men da Olav Garcia og jeg forsto at Kjell var på feil vei, og at dette kunne gå galt, så er det vel aldri noen kollega eller pastor eller venn som jeg har filleristet så voldsomt. For vi opplevde at mye sto på spill. En av de store sorgene er at vi ikke greide å hjelpe Kjell til å komme på rett spor.

Søndag 25. oktober 1998 holdt pastor Kjell Aasmundrud sin avskjedstale i Oslo Vineyard. Der erkjente han at han hadde gått utenfor de rammene som var satt for ledere i menigheten.

Sterke profetier

På 90-tallet kom det mange og sterke profetier om en stor vekkelse i Norge. Svartdahl sier til Dagen at han var lite berørt av det selv, men at han levde tett på andre som lot seg berøre og kanskje til og med bli styrt av dem.

– Jeg ønsker ikke å «skru av» når det kommer profetier, men jeg tenker at det ikke er jeg som skal oppfylle dem. En profeti kan forberede oss på noe som skal skje og kanskje gjøre oss i stand til å ta imot.

Svartdahl advarer mot å tenke at «det er vi som skal oppfylle profetier som blir gitt».

– Da tror jeg vi sporer av.

Den hvite steinen

Likevel var det en profeti av Svein Erik Hellstrøm som skulle koble Svartdahls navn til Lysbærerne. For 23. januar 1998 fikk pastor Kjell Aasmundrud en telefon fra Trondheim. Hellstrøm fortalte at han hadde hatt et syn.

Tre netter på rad hadde han drømt den samme drømmen; om en hvit stein. Og på den steinen sto tre navn: Olav Garcia de Presno, Egil Svartdahl og Kjell Aasmundrud. De var alle ledere i pastorgruppen i Oslo som skulle få en sentral rolle i fortellingen om Aasmundrud og Lysbærerne.

Svartdahl husker ikke profetien og har ingen bevissthet om at den ble styrende for valg de tok, men han husker godt Hellstrøm, og at han ble spurt om å være en veileder for ham.

– Vi var to som sa ja til det, men etter tre eller fire måneder måtte jeg bare si at dette kan jeg ikke. Skal du ha tilsyn, må du ha innsyn, og da må du leve tett på. Det gjorde ikke jeg.

Uenige i teologi

Sammen med Aasmundrud og Olav Garcia de Presno ledet han en pastorguppe som kom fra nesten hele bredden av kirkelandskapet.

Svartdahl husker godt at han og Aasmundrud var uenige i teologi, og at de tolket profetier ulikt.

– Han hadde fått en tanke om at en hel nasjon skulle bli frelst på en dag, og jeg tror han hadde en forventning og et håp om at det skulle skje i Norge. Nå er jo Kjell dessverre død og kan ikke svare for det jeg sier, men vi var uenige i akkurat det.

– Selv hadde jeg alltid trodd at det var et løfte knyttet til jødene, til Guds folk, legger han til.

Led under mangel på lederskap

I ettertid tenker Svartdahl at historien om Lysbærerne ikke var så spesiell, men at den led under mangel på lederskap, blant annet fra Aasmundrud.

– Jeg oppdaget tidlig at han abdiserte i sitt lederskap, og jeg synes dessverre at gruppen ikke ble ledet slik de hadde trengt. Om det hadde skjedd, kunne de blitt en nøkkel inn i store nyreligiøse bevegelser i Norge.

– Fikk de en reell sjanse til å vokse som kristne, eller var kirken for snar til å felle dom over dem?

– Jeg vet ikke om noen kollektivt avviste dem eller forkastet dem. Personlig var jeg skeptisk til artikkelserien i Vårt Land. Jeg tror den kom for tidlig, og at de burde fått mer tid på seg.

– Bidro til at gruppen isolerte seg

I et brev til daværende sjefredaktør Helge Simonnes sammenligner Svartdahl serien med såpeoperaer vi kjenner fra TV. «Sitater settes i anførselstegn. Fakta kommer i fortellingens form. Ingen vet hvem som skal holdes ansvarlig for de opplysninger som framstilles som fakta i fortellingen. At de er riktige, tar vi for gitt. Ved første øyekast kan det til og med se ut som objektiv journalistikk», skriver han.

Han tror at serien og tidspunktet den ble publisert på, bidro til at gruppen isolerte seg.

– Det er faren med et stort medietrykk. De man skal prøve å nå inn til, isolerer seg enda mer. Her tror jeg at mediene, og særlig kristenmediene, har noe å lære. I tillegg har vi ledere noe å lære.

Dagen har forelagt kritikken for daværende sjefredaktør Helge Simonnes. Han har avstått fra å svare.

Lysbærerne: Vurderte å forlate menigheten, så fikk han et kall