Takk i tragedien

«Min trofaste og elskede hustru hensov i troen på Frelseren den 20. mai noen timer etter forløsningen. Herren vår Gud være min trøst og styrke og la det frø hun har nedlagt hos mine små bære frukt til et evig liv! Amen! Hun begraves i Bergen, og vi forlater Lenvik 18. juni, om Gud vil.»

Slik skrev prest Wilhelm Frimann Koren (1842–1913) om sin hustrus tragiske død, ifølge Salmebloggen.no. Hun døde i 1880, rett etter å ha født sitt åttende barn. Det året avsluttet Koren tjenesten i Senja.

Koren sto igjen med åtte små barn og et prestekall som han ikke forlot. Historien sier ikke noe om hvordan han ivaretok de små, men omstendighetene fikk ham i hvert fall ikke til å miste troen eller håpet.

Det er vel kanskje et enten- eller når det kommer til slike tragiske situasjoner. Enten forkaster en troen på en god Gud, eller så tenker man at det er nettopp i slike situasjoner at troen på Jesu frelsesverk virkelig trengs.

Koren skrev en kort salme som ofte har blitt brukt som avslutningssalme ved kristelige møter, ifølge salmebloggen.no. Salmen bærer preg av et høyt syn på hva Jesu frelsesverk betyr for menneskene og på Åndens suverene rolle når det gjelder å finne og vinne både enkeltmennesker og folkeslag.

Den bærer også med seg en kime som godt kan komme fra Korens tragiske avskjed med sin kone: Håpet om å en dag samles igjen «med den frelste skare».

Takk, o Gud, for dette møte,

Takk for nådens dyre kall,

Takk for frelsens morgenrøde

Over dødens skyggedal!

Takk for hvert et folk du fant,

Takk for hver en sjel du vant!

La òg meg når jeg skal fare,

Samles med den frelste skare!