«Tåler du at eg er ekte?»
I flere år levde Gunhild-Malena Oma et dobbeltliv. Nå håper hun at kristne tåler sårbarheten hennes.
Oma brenner for større åpenhet om psykiske lidelser i kristne menigheter og har valgt å blogge om det på Skribentens hjørne. Den 35 år gamle kvinnen levde det hun omtaler som et dobbeltliv i flere år. På utsiden fremsto hun som en glad og sprudlende jente som mestret alt. På innsiden var hun sårbar.
– Jeg ble mobbet som barn og har slitt med dårlig selvtillit. Spiseforstyrrelser og selvskading har vært en del av problematikken, forklarer hun.
To personer
– Hvordan var det å leve med denne dobbeltheten?
– Det ble nesten som å være to personer, der den ene spilte skuespill.
Oma har vært innom ulike frikirkelige menigheter og opplever at følelsesregisteret kan bli litt trangt.
– Alle skal være glade, og når noen har det vondt, er vi raske med å «be ting vekk». Det er ikke så mye rom for hvordan livet faktisk er, mener hun.
– Vanskeleg å finne plass
Jon-Erik Bråthen er sykehusprest ved Modum Bad. Han har møtt mange som sliter med psykiske lidelser og som synes det er vanskelig å finne sin plass i menigheten.
– Selv om det har blitt mer åpenhet i samfunnet generelt, så opplever jeg at vi har mye å gå på - også i kirken, sier han.
Han tror at en del kristne har en tendens til å åndeliggjøre konsekvenser som psykiske lidelser kan ha for et menneske.
– I noen menigheter formidles det at det å være kristen er det samme som å ha et godt liv. Da blir det vanskelig å snakke om det som oppleves utfordrende, tror han.
Plageånder
Gunhild-Malena Omas erfaring er at en del kristne oppfatter psykisk lidelse som plageånder, og at de lett blir engstelige i møte med «et annerledes følelsesregister».
– I min situasjon handler det om utbrenthet og traumer. Jeg har tro på at bønn virker, men jeg tror ikke på å bare be det vekk, sier hun.
I en blogg skriver hun at hun fikk høre at hun syndet mot Guds bilde av seg selv i en periode da hun var anorektisk og undervektig. «Korleis kunne eg øydelegge guds tempel som då var min kropp? Dette endte med at eg fekk ei ubetinga skuldkjensle. Var ikkje Gud glad i meg lenger? Fordi eg øydela tempelet mitt?»
Hun håper flere menigheter vil bli bedre til å se «hele mennesket» og åpne opp for at sånne som hun får bidra i menigheten.
– Når man får hjelpe til, gir det en opplevelse av å mestre. Det handler om å bli akseptert og godtatt for den man er, sier hun.
Bråthen synes Oma har et flott poeng.
– En psykisk lidelse definerer ikke hele personen. Det er fremdeles mye som er friskt, og man kan ha mange ressurser. Dersom den med psykisk lidelse ønsker det selv, kan det bety mye å få være aktiv og bli brukt. Det gjør noe med selvfølelsen og kan fylle en grå hverdag med innhold og mening. Andre har behov for ta en pause fra aktiviteter i menigheten.
Mer kunnskap
Han skulle ønske at flere med lederansvar i kirker og menigheter hadde mer kunnskap om psykiske lidelser.
– Jeg tror det ville forhindret åndeliggjøring av psykiske lidelser og at en i større grad ville greie å møte den enkelte.
Selv har han møtt deprimerte mennesker som har levd i et godt og nært forhold til Gud, men som får en opplevelse av at Gud blir borte.
– En depresjon vil ofte påvirke opplevelsen av gudsrelasjonen, fordi følelseslivet forandrer seg. I slike situasjoner er det viktig å vite at det ikke handler om at man har begått en stor synd eller vendt Gud ryggen, sier han.
Bråthen understreker at mange menigheter har positiv betydning for mennesker som har det vanskelig av ulike grunner.
– Men menigheter kan også forsterke følelsene av ensomhet, fordi man ikke greier å gå i menigheten, sier han.
Utbrent
I 2013 var Oma masterstudent ved Diakonhjemmet i Oslo, i tillegg til at hun tok ekstravakter i psykiatrien. Hun hadde en lederstilling og jobbet som frivillig. Så sa det pang.
– Jeg gjorde altfor mye. Jeg levde det doble livet.
– Hvorfor velger du å blogge om det som er vanskelig?
– Håpet er at det jeg har opplevd kan bli til hjelp for andre. Det har forresten allerede skjedd. Jeg skrev et innlegg om at det ikke er noen skam å gå til psykolog. I etterkant har jeg blitt kontaktet av flere som forteller at de har våget å be om hjelp.
Oma, som kommer fra Bryne, bor i dag i Kvinesdal og jobber en dag i uken for Troens Bevis. Hun har sitt åndelige hjem i en pinsemenighet i Flekkefjord.
– Der har jeg opplevd at det er rom for å være ekte og ærlig med livet som det er, forklarer hun.
Hun har planer om å fullføre en masteroppgave i diakoni og håper at hun kan få jobb i en kristen frimenighet. Der håper hun å få jobbe med mennesker som har det vanskelig.
– Det er nok å tro
– Hva har troen betydd i de vanskelige årene?
– Det er troen som har holdt meg oppe når livet har vært på det svarteste. Den har hjulpet meg å holde ut, rett og slett. Gud har ikke lovet oss et enkelt liv, men han har lovet å være med oss gjennom alle ting.
Hun trekker fram et vers fra Bibelen som har betydd mye for henne. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.»
– Der har jeg funnet hvile i at det er nok å tro. Det handler ikke om å prestere. Det er nok å bare være et vitne der man er. I perioder der jeg har slitt psykisk har jeg fått mange samtaler med folk om tro, forteller hun.
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));