Teologen kjedet seg da presten prekte om helbredelse. Så ble han plutselig helbredet selv

Denne saken ble publisert høsten 2022. Vi tar den fram igjen til glede for nye lesere.

Tittelen på den nye boka til Søvik har et viktig budskap: «Gud helbreder også i dag».

– Trenger vi den presiseringen?

– Ja. Det forkynnes sjelden om helbredelse i våre lutherske sammenhenger. Det er min erfaring.

Dagen møter Søvik i Kristiansand Frikirke, der han tidligere var pastor. Det er regn i luften, og elevene fra skolen på andre siden av gaten bruker inngangspartiet som «venteskur».

Han finner et ledig rom i den store kirken, der vi kan snakke i fred og ro.

Helbredet to ganger

Oddvar Søvik har opplevd å bli helbredet to ganger. Den ene gangen var på et retreat på Lindisfarne, en liten øy på østkysten av England. På øya er det tre kirker, og en gang i måneden er det forbønnsgudstjeneste for syke.

Tidligere på sommeren ble den ene hånden hans klemt fast i en bildør. Det ble ingen brudd, men Søvik kunne ikke strekke ut hånden fordi det gjorde så vondt.

På gudstjenesten var det først en «tørr tale om helbredelse», og da presten skulle be for Søvik, hadde han en ferdig skrevet bønn. I boka skriver Søvik det som skjedde i Lindisfarne: «Jeg rakte fram hånden og sa at jeg ikke kunne strekke ut fingrene. Han leste bønnen sin og føyde til: «… og helbred denne hånden. Amen.»

Søvik kjente ingenting, og da han snakket med andre om gudstjenesten i etterkant, var det stor enighet om at den hadde vært temmelig kjedelig. Men plutselig merket han at smerten i hånden var borte, og at han kunne strekke ut fingrene igjen.

«Jeg var helbredet! Det var som om Herren hvisket meg i øret: «Husk, det er jeg som helbreder,» skriver han i boka.

– Ikke noe mønster

Selv om Søvik har bedt for syke i rundt 50 år, greier han ikke å se noe mønster for hvorfor helbredelser skjer og hvorfor de ikke skjer.

– Jeg har opplevd at folk har hatt en sterk tro, uten at de har blitt helbredet, mens andre motvillig har blitt bedt for og har blitt friske. Svaret må vi overlate til den suverene Gud. Men jeg er overbevist om at der det forkynnes og praktiseres mer, der blir flere helbredet.

I 1989 fikk den første kona til Søvik diagnosen MS- multippel sklerose. Da hadde han forkynt om helbredelse i mange år og erfart flere store under. Men Maria ble aldri frisk fra sykdommen og døde 25 år senere. Etter hvert som hun ble sykere, forsvant også frimodigheten til å forkynne budskapet om helbredelse.

«Forkynn som det står»

I et tidligere intervju med Dagen forteller forkynneren at hendelsen ikke utløste noen troskrise, men at han var forundret over at ikke Gud grep inn.

Etter en del år begynte han å forkynne helbredelse på nytt. Det skjedde etter at en god venn oppfordret ham til å gjøre det. «Ikke la din manglende erfaring begrense Guds muligheter. Forkynn som det står, praktiser som det står, og du skal få erfare det som står skrevet,» sa han.

Han opplevde det som et ord fra Herren. Første gang han forkynte helbredelse etterpå, kom tre personer og ville bli bedt for. To av dem ble helbredet, ifølge Søvik.

– Det var som et håndtrykk fra Herren, sier han.

Et minimum av tro

Tro er et vanskelig ord knyttet til helbredelse, og mange har kjent seg fordømt for sin manglende tro på at Gud kan gripe inn. Personlig mener forkynneren at det kun trengs et minimum av tro: at man ber om forbønn.

– I det ligger en forventning. Men noen ganger kan den syke få en tro på at helbredelse skal skje, andre ganger har jeg selv opplevd at jeg har fått en visshet for at de jeg ber for skal bli friske. Når det skjer, kan jeg si: «I Jesu navn, vær helbredet». Gud kan med andre ord gi tro både til den syke og til den som ber.

Søvik husker ett tilfelle der en mann ivret for at hans syke kone skulle bli bedt for. Problemet var bare at hun ikke hadde lyst.

Selv syntes Søvik det var pinlig å be for en som ikke ville bli bedt for. Men dagen etter ringte kona og fortalte at det ikke var nødvendig å operere lenger, for hun var blitt frisk.

– Kanskje var det mannens tro som utløste underet, undrer han.

– Et ikke-tema

Oddvar Søvik er utdannet teolog fra MF Vitenskapelig høyskole i Oslo. Der ble helbredelse knapt nevnt, og heller ikke prekenlærer og troslærer han studerte.

– Det eneste som ble sagt på MF var at man måtte være forsiktig med å be for syke, for belastningen ville bli enda større om de ikke ble friske. Kort sagt var det et ikke-tema, og det er sørgelig, sier han.

Han viser til Markusevangeliet i Bibelen og alt som står om helbredelse der.

– Om du tar bort lidelseshistorien, vil du finne at 200 av 224 vers handler om helbredelse, hevder han.

Ifølge Søvik har kristenfolket hatt en tendens til å havne i to grøfter. På den ene siden benekter man at helbredelse kan skje. Og hvis det likevel skjer, er man rask til å snakke om placebo. I den andre grøften finner man dem som hevder at ingen kristne behøver å være syke, for helbredelsen ligger i forsoningen.

– Kristne får høre at det er bare å bekjenne at de har legedom, så vil de bli friske. Jeg har møtt mange fortvilte mennesker i sjelesorg på grunn av en slik teologi, sier han.

«Da kan jeg også be for syke»

Det var etter at han kom i kontakt med den karismatiske fornyelsen på 70-tallet at han begynte å be for syke. Den gang ble helbredelse mye forkynt, og personlig fikk han oppleve å se helbredelser.

– Min konklusjon ble at «da kan jeg også be for syke». Den første syke personen jeg ba for i etterkant, ble helbredet momentant. Det opplevdes som et himmelsk håndtrykk. Det var egentlig ganske uventet, for jeg trodde ikke at Gud kunne bruke meg til noe sånt.

Søvik tror ikke at han har fått en nådegave til å be for syke, men praktiserer det som står i Jakob 5: «Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.«

Søvik har forkynt om helbredelse på norske bedehus i rundt 30 år. Hans erfaring er at troen kommer av forkynnelsen.

Når han inviterer til forbønn i en stor forsamling, kommer det som regel noen som vil bli bedt for.

– Det betyr ikke at de over 90 prosentene som ikke kommer fram, er friske. Men de som ikke forventer noe, blir sjelden skuffet, sier han lett ironisk.

Selv våger han aldri å love at noen skal bli helbredet, men han får legge dem i Guds hender i bønn om at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen.

Skepsis og vantro

– Noen opplever at det er stor forskjell på å be for folk i Norge sammenlignet med enkelte andre land, for eksempel i Afrika. Her skjer det få helbredelser, der blir mange friske etter forbønn. Hva tenker du om det?

– Noen ganger griper Gud inn i vekkelsestider og gjør usedvanlige ting. Det er kanskje det vi ser en del steder i verden. Der vil det også være mer forventning til at under kan skje. Generelt tror jeg det er mye tvil og vantro blant kristne i Norge. Jeg har opplevd at folk som har blitt helbredet, ikke har blitt trodd. I stedet for å glede seg over at noen har blitt frisk, møtes man i stedet med skepsis og vantro.

I boka skriver Søvik dette om hvorfor noen blir helbredet og andre ikke:

«Gud svarer oftest ikke på våre hvorfor. Men min erfaring har som sagt blitt: Jo flere vi ber for, desto flere blir helbredet. Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere, sier Jesus (Matt 7,7). Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt, skriver Jakob (Jak 4,3). I dette spenningsfeltet lever vi. Svaret får vi vel først i det fullendte Guds rike,» skriver han.