Teologiprofessor: – Det er dypt menneskelig å anklage

– Det er en kjær fortelling for veldig mange, sier Tommy Wasserman.

Han er professor i teologi ved Ansgarskolen. Sammen med Jennifer Knust har han skrevet boka «To cast the first stone» som ble utgitt i 2019.

Som en av verdens fremste eksperter på teksthistorie har han også skrevet flere artikler om bibelteksten fra Johannesevangeliet.

Mangler i de eldste håndskrifter

En kvinne gripes i ekteskapsbrudd. De skriftlærde og fariseerne tar henne med til Jesus. Ifølge Moseloven skulle slike kvinner steines. Nå er de spente på hva Jesus vil gjøre.

Teksten har en broket og kompleks historie, ifølge Wasserman, men den gir også et «fantastisk bilde av personen Jesus som tilgir».

Fortellingen mangler i de eldste håndskriftene og siteres ikke av de tidligste kirkefedrene. Først rundt år 400 dukker den opp i en gresk håndskrift.

– Men i vår forskning anslår vi at teksten ble tatt inn i Johannesevangeliet på 200-tallet.

Så fortellingen som et evangelium

– Hva taler for det?

– Skriften Didascalia Apostolorum fra første halvdel av det 3. århundre siterer Johannes sin versjon av historien på ett sted. Ambrosius av Milano (4. århundre) siterer teksten flere ganger og eksplisitt fra Johannes.

– Hører den hjemme i Bibelen?

– En del vil nok svare nei på det spørsmålet, mens noen tidlige kristne så fortellingen som del av evangeliet om Jesus.

Wasserman understreker at Det nye testamentets kanon, som utviklet seg gradvis og ble ferdig i det fjerde århundret, ikke spesifiserer tekstvarianter.

Et sannsynlig scenario

Han tror et sannsynlig scenario var at teksten var populær og velkjent, men opprinnelig ikke en del av de fire evangeliene. Videre tror han at en eller annen redaktør la inn historien på sin tradisjonelle plass i Johannesevangeliet der den passet best.

Forskeren tror det er sannsynlig at den som innlemmet fortellingen mente at den passet like etter Nikodemus ord i slutten av kapittel sju: «Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva det har gjort?»

Skriver på bakken

Ifølge Wasserman har historien fått en innledning som plasserer Jesus på samme sted som tidligere i kapittel sju, i templet. Der underviser han folket før fariseerne og de skriftlærde dukker opp igjen.

At Jesus skriver på bakken, passer også godt med Johannes vektlegging av Jesus som Ordet og svarer på jødenes spørsmål i vers 7,15 «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?»

– Johannes setter også flere andre kvinner i fokus: den samaritanske kvinnen, Maria av Magdala og Maria Jesu mor.

– Den eneste som kan forlate synd

– Hva er essensen i teksten?

– At Jesus er den eneste som kan forlate synd.

Selv om teksten mangler i de eldste håndskriftene, mener professoren at den passer godt inn i Johannes sin teologi.

– I kapittel 3,17 skriver han at «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Hans oppdrag var ikke å fordømme, men å redde. Samtidig ser vi at måten han gjør det på, er ved å ta på seg menneskehetens synd på korset.

Gjør kvinnen til syndebukk

Wasserman trekker fram at fariseerne og de skriftlærde gjør kvinnen til syndebukk i teksten. Han tenker at det speiler menneskets behov for å utse en syndebukk i en gruppe.

– Men i kirkens fortolkning av teksten, er det nettopp jødene som blir syndebukker. Ambrosius tok for eksempel opp detaljen at Jesus skrev på bakken to ganger og argumenterte for at jødene er fordømt av både Det gamle og Det nye testamente.

– Men Jesus, som er den eneste som har rett til å dømme kvinnen, gjør det ikke, men blir selv en syndebukk, legger han til.

«Den av dere...»

Jesu ord til de skriftlærde og fariseerne har nærmest blitt legendariske: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»

En etter en går de bort, og til slutt er det bare Jesus og kvinnen igjen.

– Kanskje kvinnen slapp den siste steinen, hennes selvforakt, billedlig talt, men det er bare en min egen fortolkning, sier Wasserman.

Mannen ikke nevnt

Professoren sier at det er litt spesielt at mannen i sammenhengen ikke er nevnt i det hele tatt til tross for detaljen om at kvinnen ble tatt på fersk gjerning i å begå utroskap. Det gjenspeiler et patriarkalsk samfunn, mener professoren.

– Men Jesus fordømmer henne ikke. Det gir oss et godt bilde av Frelseren. Det er frigjørende. Samtidig kan vi kjenne oss igjen i de som anklager, for det er dypt menneskelig å gjøre nettopp det. Å se oss ut syndebukker, legge skyld på andre og tale ille om hverandre er en del av det.

Wassermann understreker at Jesu ord til kvinnen om å ikke synde mer, får fram at han ikke fornekter det som har skjedd, men at han stiller spørsmål ved om de som hadde anklaget var i sin rett til å dømme henne og fremfor alt å gjennomføre straffen for hennes forbrytelse.

Utgangspunkt for et bedre liv

– Hva kan vi lære av Jesu måte å håndtere denne situasjonen på?

– At man ikke skal være så rask til å dømme. Kanskje sier den også at man ikke skal fordømme seg selv heller.

Professoren legger også til at Jesu tilgivende ord og formaning om å ikke synde mer, gir et utgangspunkt for å leve et bedre liv.

Fortellingen om kvinnen ved brønnen i Johannes fjerde kapittel er et annet eksempel på det, mener han.

– Hun får en helt ny start, løper inn i byen sin og snakker frimodig om personen hun har møtt.