Teologiprofessor: Slik oversatte Luther Johannes 3,16

Det nye testamentets mest kjente vers, Johannes 3,16, har skapt debatt de siste årene.

I arbeidet med å fornye Bibelen 2011, endret nemlig Bibelselskapets oversettere ett av nøkkelordene til skriftstedet.

De som før skulle gå fortapt, skal nå bare gå tapt.

Søndag skal prestene i folkekirken forkynne over verset, kjent som Den lille bibelen.

Oversatte Den lille bibelen

Skriftstedet tar opp i seg noe av det som står helt sentralt i den tyske reformatoren Martin Luthers teologi. Nemlig at det bare er troen på Jesus som gir frelse.

Det forteller professor ved VID vitenskapelige høgskole og ekspert på Luther, Joar Haga.

Da Luther høsten 1522 gav ut sin egen oversettelse av Det nye testamentet, hadde det greske grunnordet «apolætai» (ἀπόληται) blitt til det tyske «verloren».

Det tilsvarer det norske ordet «fortapt».

– Ordet fortapt handler ikke om fortapelsen

Mot slutten av 1530-tallet forkynte Luther over verset ved en rekke anledninger. Og da var nettopp det omstridte ordet et viktig teologisk poeng for ham.

– Ordet fortapt handler egentlig ikke om fortapelsen, slik Luther ser det. Poenget hans er at Johannes 3,16 formidler at Gud har makt til å finne det som er tapt, sier Haga.

Dermed kunne den nye oversettelsen av verset gitt mening for Luther, tror professoren.

– Ordet fortapt sier i større grad at noe er tapt for godt, enn det ordet tapt gjør. Og for Luther handler ikke dette verset om himmelen og helvete, slik det gjør for det lavkirkelige lekfolket i dag, sier han.

– Predestinasjonslæren skinner gjennom

Luthers viktigste poeng under disse prekene, handlet likevel om hva Johannes 3,16 sier om troen på Jesus. Reformatoren understreker at det er Gud alene som gir mennesker troen på Jesus. Og at det bare er gjennom den man blir frelst.

– Den gamle predestinasjonslæren skinner gjennom, sier Haga.

Det er en retning som hevder at Gud forutbestemmer menneskers skjebne, spesielt deres frelse. Den er særlig forbundet med den franske teologen Jean Calvin, som mente at Gud før tidenes morgen bestemte hvem som går fortapt og hvem som blir frelst.

Men selv om Luther langt på vei var inne på lignende tanker i noen av talene og skriftene sine, satt han det aldri i system.

– Hvordan Gud velger ut, og hvem han velger, var for Luther noe som var skjult i Gud, sier Haga.

Luther hadde behov for å tro

Haga tror man må ta et skritt tilbake for å forstå hva Luther mener med troen på Jesus.

I det Europa han blir født inn i, er det nemlig en utstrakt usikkerhet der man tviler på nærmest alt, ikke minst innenfor filosofien. Det gjør at det vokser fram et behov i Luther for å finne noe trygt han kan lene seg mot.

I denne prosessen kommer han til overbevisningen om det eneste man kan stole på, er den Jesus han møter i Bibelen. Der det filosofiske Europa søker innsikt gjennom å tvile og stille spørsmål ved alt, søker Luther sannhet og frelse i skriften.

Når Haga leser om hva troen på Jesus betyr for Luther, er det én ting som slår ham. I troen på Jesus skal man ikke bare bøye seg for kirkens lære, men man skal også få en erfaring av Jesus i eget liv.

Dermed er det ikke lenger bare kirken som råder over sannheten, men hver den som tror.