Tilbake for å komme fremover
Ikke bli en profesjonell kristen som lever på sparebluss eller tomgang.
Takk for muligheten til å skrive i Dagen. Dagsavisen med en kristen profil som ønsker samfunnsengasjement. Kanskje også samfunnsforandring? Jeg får altså forespørsel av redaksjonen i dagen om å skrive hva jeg vil i Dagen.
Grunnen til at jeg gjør en slik innledning er at det er veldig vanskelig å skjønne hvem jeg skriver til. Er det lutheranere, pinsevenner eller ganske enkelt en troende? Går du i kirken eller bedehus? Tror du mer nå en du gjorde nå før? Hvor gammel er du?
Annonse
Jeg er 55 år og taler normalt til mennesker som er yngre enn meg. Dette er som å skyte i blinde, egentlig. Var du en ikke-troende, hadde det hatt et språk, et budskap, men siden jeg sitter med en følelse at Dagens lesere ikke er veldig unge, men kanskje vant med kristent språk, og kirke og menighet er heller ikke fjernt, tar jeg utgangspunkt i at du er litt sånn som meg.
Jeg har altså lest min bibel, gitt i kollekten, bedt bønner og vært på mange, mange møter. Det har gjort mye med meg og formet mitt verdi-, etiske og teologiske syn. Hva jeg senser litt i min egen generasjon er en holdning som jeg tror ikke tar oss fremover.
Det er noe i den kristne tro som gjør oss ydmyke og lærevillige på kunnskap og kjennskap. Når den innstillingen - eller skulle jeg kanskje si lidenskapen - forsvinner, så mister man også hensikten. Bibelen taler om disipliner i den kristne vandringen. Bønn, bibellesning, sjenerøsitet, fellesskap og nattverd. Når vi har levd en generasjon og to så har man endel erfaring. Erfaring kan styre oss ganske kraftig. Det kan være bra, men ikke nødvendigvis.
Jeg hadde en samtale med en venn som valgte å ikke tro lenger. Spørsmålet ble jo stilt: Hvorfor det? Jo, fordi min far ikke ble helbredet, sier han. «Vi ba jo og fikk ikke svar». Etter mye tvil og lite tro og næring til troen kom han ut av skapet som en ikke-troende.
Min venn konkluderte med at erfaringen har høyere verdi enn troen. Kanskje flere av oss skulle ta stegene tilbake til den enkle barnslige troen, de kristne disiplinene for å gjøre det enklere og tydeligere.
Brit og meg har vært gift i 35 år. Ikke verst? Joda, men vi må jobbe på ekteskapet i dag også. Man kan ikke ta det på vanen. Av og til gjør vi slik vi gjorde før og ser hverandre inn i øynene og spør om hvor vi er i kjærlighetsforholdet.
Av og til stopper vi opp og gir hverandre en skikkelig klem sånn som før i tiden. De små tingene gjør det store bildet. Ikke bli en profesjonell kristen som lever på sparebluss eller tomgang. Ta et steg tilbake og plukk opp noe av gullet i den kristne vandringen.
Don´t retire, but refire!
