«Titteliten» (98) takker Gud og turningen for den gode helsen: – Ikke gjør det så vanskelig

98 år gammel, og fortsatt aktiv som turntrener. «Titteliten» er kanskje Norges eldste aktive gymnast.

Kallenavnet kommer av at hun er yngst av tre søstre.

Nå deler Tordis Hagfors Mollatt, som hun egentlig heter, sin unike fortelling om hvordan mosjon, gudstro og gode relasjoner har formet livet og gitt henne glede i nesten 100 år.

Vi møter henne i hjemmet i bydel Østensjø i Oslo, der hun bor med ektemannen Johan, og får servert både kaffe og kaker.

Hodet er «klart», synet er godt, hun danser og spretter – og det er ingen skjelving å spore under kaffeserveringen.

Hemmeligheten er å gjøre litt, mener hun.

– Det handler om å lære å kjenne kroppen sin, om å holde seg i bevegelse, og å gjennomføre noen styrkeøvelser, forklarer hun mens hun viser fram øvelser hun gjør hjemme.

– Ta noen øvelser på sofaen, tren balanse mens du pusser tennene. Ikke gjør det så vanskelig, bedyrer 98-åringen som vokste opp i en kristen familie på Bekkelaget i Oslo.

Livslang gudstro – og angst

Da hun kom til verden, i 1925, var det som yngst av tre søstre.

På hjemplassen var hun med i en kristen ungdomsgruppe som besøkte ensomme gamle og unge på sykehus.

Hun var også med i i styret i lokallaget til KFUK/KFUM i noen år før krigen.

Gudstroen har vært med – og viktig – hele livet.

Men hun har også opplevd å ha dødsangst nesten hele livet.

Hun tror det handler om at mange på morssiden har dødd på brått vis.

– Jeg kan tenke meg at det handler om det, sier Titteliten.

I arbeidet som lærer, og i møte med mennesker, har hun hatt forståelse for og verktøy til å hjelpe andre med angst.

– Jeg innbiller meg at dette som har vært vanskelig for meg, har gitt meg mulighet til å hjelpe andre.

Krevende krigsår

Under krigsårene i Norge var hun tenåring, og opplevde blant annet at skolen ble tatt av tyskerne.

Undervisning fant likevel sted i stuer og improviserte klasserom.

– Vi måtte ofte flytte på oss og lærte oss å tilpasse oss raskt, forteller hun.

Titteliten husker hvordan tyske soldater kom og tok seg til rette i hjemmet.

Rommet som hadde vært hennes, ble okkupert av tyskere, så hun sov på sofaen i spisestuen.

– Man hadde ikke lov til å ha flere rom enn det var folk som bodde i huset. Det var derfor de tok rommet, forteller hun.

Faren bygget en ny inngang, så de slapp å forholde seg til tyskerne på daglig basis.

Familieliv og gymnastikk

Rett etter krigen, som 20-åring, giftet hun seg med kjæresten hun hadde hatt siden hun var 14 år.

I 1948 fikk de sitt første av to barn.

I begynnelsen bodde de hos svigerforeldrene hennes, før de etter hvert fikk kjøpt seg en leilighet på Ensjø.

Titteliten startet opp eget gymnastikk-institutt. Hun leide seg ut til skoler, og arrangerte gymnastikk-trening for «kontordamer» flere steder i Oslo.

Senere bygget de hus på Bekkelaget. Der ble hun spurt om å ta en jobb som gymlærer på Holtet videregående skole, et tilbud hun takket ja til.

Resten av yrkeslivet jobbet hun på Holtet og på Brannfjell ungdomsskole.

Parallelt med oppstarten som gymlærer, begynte hun å trene gymnastikk og turn mer aktivt, og i 1958 ble hun norgesmester i troppsgymnastikk.

Lang trenerkarriere

Da hun i etterkant ble spurt om å bli gymnastikk-trener i idrettsklubben Bjart, takket hun ja.

Elevene hun møtte der, er fortsatt «turnjentene hennes». Ukentlig møtes de til trening på Østensjø skole.

Noen av jentene har hun trent siden 1959, da de var åtte år gamle. I dag er de mellom 65–82 år.

Tittelitens øyne lyser opp når hun deler historier fra tiden som internasjonal dommer i rytmisk gymnastikk.

– Du må være skarp og se alt; hver bevegelse teller, sier hun med en klarhet som vitner om årevis med fokusert observasjon.

Hun tror noe av grunnen til at hun fortsatt er «klar i toppen» skyldes bakgrunnen som gymnastikk-dommer.

Dommer- og trenergjerningen har ført henne rundt i verden.

Flere ganger har hun møtt en gjeng japanske turnere. Først kom de til Norge for å lære av henne.

Senere har hun flere ganger blitt invitert til Japan for å lære bort sin koreografi og gymnastikk for eldre.

Tror på det evige livet

Menigheten i Søndre Skøyen kapell, er en viktig arena for henne.

Her er hun med som frivillig og får åndelig næring.

Titteliten synes det er spesielt å tenke på kristendommens stilling i Norge nå, sammenlignet med tidligere.

– Jeg frykter den utviklingen vi ser i dag. Det er ikke lov å forkynne på skoler lenger.

– Man får jo ikke lov til å si noen ting omtrent.

Hun tror Norge blir et «fattigere» land uten felles kristne referanserammer, og mener det var lettere å snakke om troen tidligere.

– Nå er det mange som nesten ikke vet noe om kristen tro.

For Titteliten er troen på Gud en fast overbevisning.

– Jeg tror på et evig liv hos Gud, sier hun.

Hun leser daglig fra en andaktsbok, men liker godt å lese i Bibelen også.

– Jeg er aldri flau eller redd for å si at jeg tror på Gud.

– Når man har levd et langt liv, har man gjort ting man angre på. Jeg er så takknemlig for at det alltid finnes tilgivelse, avslutter Titteliten.