To glade salmevers

I dag vil jeg dele to salmevers med deg. Det ene er fra misjonsprest Johnsons salme «En dalende dag, en stakket stund». Mange har gjennom årene etter 1906 sunget den ved sine kjæres begravelser.

Salmen avslutter slik:

«Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn,


du våker til natten ender;


når morgenen stiger, jeg er i havn


og fedrelandet gjenkjenner.


Da kysser jeg med usigelig fryd


de naglemerkede hender.»

Poenget er ikke at kristnes dødsleie er uten smerter og fortvilelse. Nei. Poenget er at døden til slutt likevel blir en «søvn». Vi sovner inn i hans hender, han som våker, og som er med oss over grensen til «fedrelandet». Der får vi fryde oss over at han forløste oss fra syndene våre.

Det andre verset er hentet fra Petter Dass sin katekismesalme om «legemets oppstandelse». Han dveler ved forskjellen på her og nå og der og da. Her på jord blir utgamle folk som Metusalem preget av dype rynker. Noen sliter med hoften, som Jakob gjorde etter kampen med Gud (1. Mos 32). Kronisk og medfødt sykdom gir ofte mange fysiske plager. Og alle rammes vi av døden – med en påfølgende oppløsning av kroppen (som Lasarus i Joh 11). Det hele er dystert.

Men oppstandelsen innleder en tid der alt blir nytt:

«Rynkene skal ei Metusalem plage,

Jakob ei heller hans hofters skavank,

vanmektige ei på vanmektighet klage,

sådant er bleven i graven tilbake,

Lasarus er da befriet fra stank.»

En uvøren språkbruk? Kanskje – etter vår smak. Men bak merkes en dyp glede.

God helg!