To vordende mødre møtes

På fjerde søndag i adventstiden har vi (fra og med tekstrekke-reformen i 2011) fått en evangelietekst som passer makeløst godt til akkurat denne søndagen. Den beskriver et møte mellom to vordende mødre. Da møtes naturligvis samtidig også de to ufødte barna deres. Og under møtet skjer det to kommunikasjonsprosesser, en kommunikasjonsprosess mellom de to mødrene, og (OBS, OBS:) en kommunikasjonsprosess mellom de to ufødte småbarna!

Foran søndagsteksten har Lukas presentert for oss begge de to mødrene. Den eldre kvinnen er Elisabet, gift med presten Sakarja (= en mer hebraisk versjon av det gresk-klingende navnet Sakarias). Ekteparet var i årevis rammet av barnløshet. Men som forrettende prest under en tempelgudstjeneste får Sakarja englebesøk. Engelen lover ekteparet en kommende unnfangelse og fødsel – nemlig Døperen Johannes (se Luk 1:5–25).

Den yngre kvinnen i vår tekst er jomfru Maria, Jesu mor. Seks måneder etter Sakarjas englebesøk får hun besøk av engelen Gabriel. Han bringer bud om noe enda mer underfullt enn Elisabets barnløshetsunder. For Gud vil selv bevirke unnfangelse av Guds egen sønn i Marias morsliv uten medvirkning av jordisk far (se 1:26–38).

De to skildringene foran vår tekst ligner hverandre, men er også ulike. Blant annet viser presten Sakarja tvil, mens Jesu mor derimot tar imot engelens ord med tillitsfull tro. Og akkurat her er det så vår tekst fører fortellingen videre, først med en aldri så liten reiseberetning:

39 Maria brøt i de dagene opp og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.

Det Lukas her beskriver med knappe ord, er en reise fra Nasaret i nord til Ein Kerem i sør. Lukas nevner riktignok ikke landsbyen Ein Kerem ved navn. Han nevner fjellbygdene i området til Judastammen (som igjen er en del av Judea fylke). Men både skriftlige og arkeologiske indikasjoner peker på Ein Kerem, sju kilometer vest for Jerusalem. (Teorien om prestebyen Jutta sør for Hebron er mindre sannsynlig).

Maria synes ikke å ha ventet mange dagene etter engelens bebudelse før hun dro. Og ved ankomsten skjer følgende bemerkelsesverdige under:

41 Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i livet hennes. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.

Grunnteksten bruker verbet «skirtá-oo» om de plutselige fosterbevegelsene til Døperen Johannes i dette verset. Det betyr «springe, hoppe, bykse jublende omkring». Verbet brukes om husdyr som hopper og bykser omkring i en plutselig fryd (Jer 27:11 om kviger, Mal 4:2 om gjøkalver og i et gresk papyrus om sauer og lam). Derfor tror jeg vi ville ta for svakt i om vi bare sa at fosteret «sparket» i Elisabets morsliv. Lukas beskriver noe mye voldsommere enn det.

Kanskje har Lukas hatt beretningen om Rebekkas turbulente tvillingsvangerskap i tankene. De to tvillingene dunket stadig inn i hverandre i rene fosterslåsskamper, til den vordende morens store fortvilelse (se 1Mos 25:22, sml kanskje også 1Sam 16:29 om kong Davids glade hopping og dansing i Ånden foran paktens ark).

På motsvarende vis vil Lukas si til oss at Elisabets ufødte baby utførte de reneste saltomortaler av plutselig fryd idet lyden av Marias hilsningsord nådde morens og barnets ører.

Disse frydefulle fosterbevegelsene er faktisk en hovedsak i denne herlige søndagstekstens budskap. For fjerde adventssøndag er viet til gledesbud-annonseringer fra Døperen om Jesu komme. I vår tekst er Døperen ennå ikke født. Men Den Hellige Ånd bor for lengst i ham (se 1:15). Og fylt av Ånden hopper og springer det seks måneder gamle fosteret av jublende fryd i møte med det andre lille fosteret i den andre kvinnens morsliv!

Rekkefølgen er ellers også et poeng. For straks etter fosterets jubelfryd blir også Elisabet, barnemoren, fylt av Den Hellige Ånd på en like jublende glad måte. Og fylt av Ånden begynner hun å tale profetisk til oss om både Maria og barnet:

42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av morslivet ditt!

Elisabets første profeti er en toleddet velsignelses-proklamasjon. Det greske ordet «evlogeeménee» kan riktignok bety «priset», men betydningen «velsignet» er mye mer sannsynlig (sml hebr: «b’rucah» (= her hunkjønn), et ord som brukes om Guds velsignelse). Det er ellers ikke Elisabet som velsigner Maria. Men Elisabet proklamerer det som et faktum at Gud velsigner Maria. Ut fra hebraisk og arameisk språkskikk kan vi endatil fornemme et sammenligningsledd: «fremfor alle andre kvinner». Profetiens andre ledd proklamerer Guds velsignelse også over det ufødte barnet, «frukten av morslivet ditt».

Så vender Elisabet i forundret takknemlighet blikket mot seg selv, men legg også her merke til vitnesbyrdet om Jesus:

43 Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg?

Elisabet kaller her det ufødte Jesusbarnet «min Herre». Og Maria kaller hun «min Herres mor». Elisabet ordlegger seg her tydelig på samme måten som kong David i Salme 110:1 («Herren sa til min Herre …» det vil si: Gud Fader sa til Jesus, Davids Herre, og så videre). På gresk brukes «kyrios» (= Herre). På hebraisk brukes «adonai» (= Herre). Og dét er en muntlig hebraisk gjengivelse av Guds navn JHVH. Med andre ord sier Elisabet her at Jesus ikke bare er et sant menneskebarn, men også sann Gud.

I Elisabets tredje profeti, som vi nå kommer til, forklarer Elisabet for Maria det fosterbevegelsesunderet som vi allerede har studert ovenfor til vers 41:

44 For se, da lyden av hilsenen din nådde øret mitt, sprang barnet i livet mitt av fryd!

Elisabets fjerde profeti underviser oss til slutt om tro:

45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.