Tomm Kristiansen om oppveksten, faren og forholdet til kristendommen

I anledning Tomm Kristiansens bortgang tar vi fram igjen dette portrettintervjuet med journalisten som gikk bort 6. november 2022.

Stemmen fra Afrika er han blitt kalt. Den myke røsten har ofte fortalt om harde forhold på kontinentet han har fått en dyp kjærlighet til. Kristiansen klinger som en sammensmelting av det blide Sørland og det milde Østland. Det er et vitnesbyrd om hvor han kommer fra.

– Mine foreldre var østlendinger og bodde på Sørlandet. Vi var innvandrere. I tillegg var far predikant. Som predikantsønn var jeg nok ganske rampete. Jeg og broren min gikk rundt og gjorde vondt, som de sa, minnes Kristiansen.

– Afrikanerne kan lære oss et språk som fungerer utenfor kirkerommet

Kjærlig far

Oppdragelsen har han imidlertid mye godt å si om.

– Jeg kommer fra et hjem med utrolig mye menneskelig varme og omsorg. Denne tok jeg for gitt helt til jeg ble konfrontert med andre hjem og annen type oppvekst. Vi hadde strenge regler – til dels meningsløst stramme – men det var orden. Det var orden på økonomien, det var ikke alkoholmisbruk, og det var «1950-talls husmorrent», sier Kristiansen.

– Alle begivenheter ble feiret. Far var mye borte. Men jeg beundrer ham fordi han kunne spille fotball og likte klassisk musikk. Han var også veldig opptatt av meg og min bror, og veldig kjærlig, forteller han videre.

Tilgivelsens sted

Myke verdier var han derfor velkjent med som ung mann. Noe av forklaringen på farens ømme sider tror han kan tilskrives nettopp bedehuset.

– Det var et sted der menn kunne gråte og fortelle historier som de aldri ville fortalt andre steder.

– Har du noen eksempler?

– Det kunne være mennesker som hadde gjort feil mot andre, behandlet kolleger dårlig eller vært i en livskrise enten med syke barn eller syke foreldre. De kunne fortelle at Gud hadde grepet inn. Dette var ikke vanlige mannfolkhistorier i Norge på 1950- og 60-tallet, sier Kristiansen.

LES OGSÅ: Inspirerende bok om Jesus

Advart mot Samuelsen

Selv om han synes bedehuskulturen kunne bli for streng og snever, opplevde han også at den på sitt vis var kulturåpen.

– Hvem andre drev kor på bygda? Hvilke andre steder kunne du høre fiolin og cello – pluss alle som spilte på flaske, sag og så videre? Det var på bedehuset dette skjedde, sier Kristiansen.

Andre steder foregikk det saker som Kristiansen fikk beskjed om ikke å få med seg.

– Det var tre steder vi ikke skulle gå: På kino, på dans og på Maran Ata, forteller han.

Det sistnevnte var den karismatiske bevegelsen som ble etablert av den omstridte vekkelsesforkynneren Aage Samuelsen.

– Foreldrene mine syntes ikke han var noen verdig representant for troen. Men det var jo noe spektakulært med Aage, som hadde elektrisk gitar og skjelte ut folk som ikke var på hans linje, smiler Kristiansen.

Fornyet hos Larssen

En annen fargerik predikant var godkjent i familien. Det var John Olav Larssen. Tidligere i høst har Aftenposten–redaktør Harald Stanghelle fortalt i Dagen om sitt varme møte med møbelsnekkeren fra Egersund. Mot sin vilje ble han kalt Norges Billy Graham. Larssen brukte humor og parodier, holdt møtekampanjer i et revytelt og etablerte Nordens første bibelcamping på Justøya utenfor Lillesand.

– Larssen betydde veldig mye for min utvikling. Han hadde masse møter på Sørlandet da jeg var 12–13 år. Jeg visste jo at jeg måtte bli konfirmert fordi jeg sto i den tradisjonen jeg gjorde. Men jeg lurte: Vil jeg la meg konfirmere fordi pappa er predikant, eller fordi det er dette jeg vil? sier Kristiansen.

Larssens forkynnelse og møter, med mye musikk og sang, fornyet Kristiansen innvendig.

– Jeg tok det ene steget mot å være et troende menneske, sier Kristiansen.

Mer fremmed

Men så var det andre forhold som jeg syntes ble vanskeligere og vanskeligere. Det gjaldt særlig musikken.

– Elvis hørte ikke hjemme i vårt hjem. Men da Beatles kom, var jeg 12-13. Jeg bare hørte: Dette er min musikk. Samtidig fikk jeg vite: Det er det ikke. Foreldrene mine mente det var åndskrefter på ferde, sier Kristiansen.

Han minnes at han ikke fikk lov til å ha langt hår, samtidig som det på veggen hang et bilde av Jesus med lengre hår enn Beatles noen gang fikk. Teater og alkohol ble han også sterkt advart mot.

– Jesus drakk vin, men i vårt hjem var det utenkelig at det skulle drikkes vin. Samtidig lærte jeg at det fantes klostre ute i Europa hvor man laget vin. Men da fikk jeg høre at de var katolikker og ikke ordentlige kristne. Så begynte jeg å lure på hvordan det kunne ha seg at medlemmer av verdens største kirkesamfunn ikke var kristne, sier Kristiansen.

Mest reagerte han likevel på reglene for adferd.

– Jeg fant ut at dette ikke var meg, sier han.

Ungdomsforbundet

På skolen gikk han sammen med noen som var aktive i Ungdomsforbundet, som Norges KFUK–KFUM ble kalt den gangen.

– Det ble sett på som «kristendom light» i vårt hjem, men jeg så at det var der jeg hørte hjemme, så jeg gikk over dit. Foreldrene mine syntes ikke noe om det, men de trodde jeg kunne gjort verre valg. Og siden har jeg holdt meg der, sier Kristiansen.

Som en kontrast viser han til erfaringene som kameraten Håvard Rem – kjent lyriker og forfatter – gjorde i sin fars pinsemenighet i Eidehavn, like utenfor Arendal.

– I Ungdomsforbundet spilte vi teater og gitar og dro på weekend. Vi dramatiserte evangeliet, og vi hadde morsomme sanger. Så hadde vi kveldsavslutning i kirken der vi tente lys og ba. Hva drev Håvard med? I hans menighet lå tenåringene på kne og ba fordi de var redde for at Jesus skulle komme igjen. De var livredde for å spille fotball fordi det var synd, sier Kristiansen, og konkluderer:

– Det var samme religion og samme by, men likevel to forskjellige universer. Den store forskjellen, som gjorde at jeg ikke endte som en bitter agnostiker, er at jeg i Ungdomsforbundet oppdaget hva trekanten betydde. Det handlet om å ha både ånd, sjel og legeme. Troen dreide seg ikke bare om de åndelige tingene. Den dreide seg om hele mennesket, sier han.

Ny opplevelse

Da Tomm Kristiansen var 14 år gammel, flyttet familien til Elverum.

– Det var et avkristnet sted, men jeg møtte heldigvis en helt rå ungdomsarbeider i KFUK–KFUM, faren til Dagrun Eriksen. Jeg har flere ganger nevnt for henne hvor mye han betydde, sier Kristiansen.

Tre år senere dro han til Bergen for å jobbe som journalist i Dagen. Han lurte på hvilket miljø han skulle gå i.

– Det var litt teit, for jeg visste hvor jeg hørte hjemme. Men i ærlighetens navn ville jeg gi alle en sjanse, sier han.

Etter en runde innom Bergens Indremisjon i Betlehem. Norsk Luthersk Misjonssamband i Salem, daværende Santalmisjonen og Misjonskirken Bethel, endte han opp i hos Ten Sing–gründeren Kjell Grønner i Terminus Hall.

– Der opplevde jeg noe jeg aldri hadde opplevd før. Det var 700 ungdommer, på scenen var det band – som jeg aldri tidligere hadde sett i et religiøst lokale, det var storslagen underholdning og god mat. Og på slutten var det 20 minutter med sang, andakt og bønn. Da tenkte jeg: Her hørte jeg hjemme, sier han.

Fascinert av Berg

De tre følgende årene skrev Kristiansen spalte opp og spalte ned i Dagen. Mange av nyhetssakene hans handlet om organisasjonskristendommen som han hadde vokst opp med, men distansert seg fra.

– Det ble en artig spenning. Redaktør Arthur Berg var sjarmert av mitt engasjement, samtidig som han mente jeg tok helt feil i noen spørsmål, erindrer Kristiansen.

Han beskriver det redaksjonelle miljøet som mangfoldig, der medarbeiderne hadde tilknytning i høyst forskjellige kristne kretser.

– Det var plass til alt i redaksjonen, men det var ikke alt som kom på trykk. Jeg ble innkalt til en skrape fordi jeg hadde skrevet en artikkel med tittelen «Vellykket bønneuke for kristen enhet». Berg mente det var en kommenterende artikkel. Jeg svarte at vi alltid pleier å kalle det vellykket hvis det har vært fulle hus. Berg mente på sin side at det ikke tilsa at det var vellykket, snarere tvert imot, minnes Kristiansen.

Innadvendt

I ettertid mener han noe av svakheten med bedehuskristendommen han vokste opp med, var at den ble for innadvendt.

– Jeg følte Gud var i kirken, på bedehuset og i mitt lønnkammer, men at han ikke var med på jobben, sier Kristiansen.

Han opplevde at det religiøse språket ikke fungerte i andre sammenhenger.

– Hvordan snakker du om Gud andre steder? Hvordan formulerer du troen din på bar, på en firmafest og så videre? spør han.

– Men faren din, som var predikant, ville vel nå lengst mulig med budskapet?

– Ja, men han så aldri for seg at det skulle skje andre steder enn på bedehuset. Tanken om dialog var helt fremmed. De skulle komme til oss. Slik er det vel mye fortsatt, sier Kristiansen.

Menneskebud

– Hva hadde du inntrykk av at bedehusbevegelsen ville?

– Den skulle jo frelse menneskene. De skulle bli omvendt. Det tok jeg for god fisk, og det tar jeg også for god fisk. Men jeg har jo sett noe mer etter hvert: For hva betyr disse begrepene? spør Kristiansen.

Han påpeker at for de fleste er jobben den samme, familien den samme og mye annet det samme – selv om man er kommet til en bevisst tro.

– Far ville at menneskene skulle bli frelst, tro og be, og føle den samme gleden som han selv følte av troen. Men de skulle også ta på seg den tunge, våte frakken av menneskeskapte bud, sier Kristiansen.

Han mener «frelse» er et begrensende religiøst uttrykk, som bare delvis er korrekt oversatt.

– Ordet «frigjøring» dekker bedre Bibelens intensjon; frihet fra avgrunnen, og frihet fra undertrykkelsen. I afrikansk teologi har jeg lært hvordan dette ordet sprenger grensene for vår innskrenkede betydning, sier han.

Trygt på bedehuset

Samtidig erkjenner han at bedehuset hadde en viktig funksjon ved at folk kunne ha fellesskap og oppleve fornyelse.

– Jeg opplevde bedehuset som et veldig trygt sted, men etter hvert syntes jeg livet levde mer utenfor enn innenfor veggene, sier presseveteranen.

Han tror også at bedehusbevegelsen hadde problemer med å ta inn over seg de voldsomme samfunnsendringene som skjedde i hans barndom og ungdom, ikke minst på grunn av fjernsynets inntog.

– Dette ble ikke snakket om, sier han.

Ubesvarte spørsmål

Noe annet han savnet, var åpenhet for å snakke om det man var usikker på.

– Jeg vokste jo opp med troen på at alle gåtene var løst. Noe av det beste som er skjedd i mitt liv var at jeg mistet barnetroen og fikk en reflektert tro, sier han.

– Hva legger du i å ha en reflektert tro?

– Barnetroen er en hengiven trygghet, og består av en serie fortellinger. Den reflekterte tro er den prøvede overbevisning, konfrontert med tvilen, kritikken, undringen, alle spørsmålene. Da sitter du tilbake med kjernen. Jeg har selv gått den lange veien, og balt med alle de spørsmålene som prestene sliter med i studietiden, men siden ikke tar med seg opp på prekestolen. Enfoldighet er en aktet egenskap i flokken, men ikke særlig kristelig, sier han.

Kirken tok over

Bibelens tilblivelse og hvordan den skal tolkes er noe av det han mener bedehusbevegelsen fikk problemer med å svare på i møte med tilhørere som fikk stadig mer utdannelse. Samtidig påpeker han at Den norske kirkes aktivitet ble langt mer omfattende.

– I det kristensamfunnet der jeg vokste opp, drev kirken med å døpe, konfirmere, vie og begrave folk. Resten var ingenting. Det var overtatt av de frivillige og lavkirkelige organisasjonene. De drev alt arbeidet kirken burde drive, sier Kristiansen.

Forfeilet kritikk

Konsekvensen av kirkens ekspansjon, og de øvrige store samfunnsendringene, mener han er at de tradisjonelle bedehusorganisasjonene sliter med økonomi og lederrekruttering. Han synes de framstår som kuriøse når de kommer i mediene.

– Kristne som identifiserer seg med bedehuset, opplever ofte at de blir utsatt for karikert og ensidig negativ omtale, ikke minst i media. Hva tenker du om det?

– Kunnskapsnivået innenfor religion er svært lavt blant journalister. Derfor blir karikaturene til plumpe overdrivelser, og kritikken treffer sjelden. Slik har det vært siden Kiellands tid, svarer Kristiansen.

Uoverstigelig avstand

Som voksen har Kristiansen hatt lite kontakt med bedehuset.

-Jeg laget en reportasje for A-Magasinet på syttitallet om bedehuskulturen, fra Rogaland. Den framsto som nokså eksotisk. Det var lite i forkynnelsen som hadde med mitt liv å gjøre, sier han.

– Er det noe i bedehuskristendommen du fortsatt har med deg?

– Nei, jeg valgte en annen vei som tenåring. Når jeg ser bedehusfolkets totale mangel på medfølelse med det palestinske folks lidelser, blir avstanden uoverstigelig, sier han.

– Bedehuset for meg er barndomsminner, fra kjedelige møter jeg måtte gjespe meg gjennom til livlige fester og basarer. Jeg husker også noen personlige vitnesbyrd som slett ikke var ment for barn. Og noen vekkelser. De husker jeg ble håndtert med stor edruelighet fra min far. Men jeg så mange som ikke kom seg ut av bedehusmiljøet. Noen av dem gjenfinner jeg som desillusjonerte kasus i Human–Etisk Forbund, sier han.

Det lovede land

– Har ditt syn på bedehuskristendommen blitt påvirket av din kontakt med Afrika?

– Ikke på annet måte enn at jeg har ønsket bedehustraverne kunne sittet i kirkekrakken under et stråtak i Angola og høre presten som innleder nattverden med å si: «Slik kornet er blitt til brød og druene blitt til vin; slik skal dette Jesu måltid forene oss etter denne borgerkrigen.» Og under bølgeblikket i Soweto hvor teksten sent på åttitallet handlet om utvandringen fra Egypt: «En dag skal det skje igjen. En dag skal Atlanteren åpne seg og Madiba skal gå tørrskodd fra Robben Island til Cape Town. Og han skal gi oss det lovede land».

«Troen på at alle gåtene var løst»