Tre venner blankpolerte for ettertiden hvem Jesus er
Mye som kristne i dag ser som selvfølgelig, ble sammenfattet av to brødre og en kamerat fra dagens Tyrkia.
Publisert
Sist oppdatert
I søndagens fortellingstekst drar Jesus og disiplene til områdene ved Cæsarea Filippi. På veien spør han: «Hvem sier folk at jeg er?».
De nevner tre alternativer: Døperen Johannes, Elia eller en av profetene.
Annonse
«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.»
Slik heter det i Markusevangeliet.
– Overgår språket
Spørsmålet om hvem Jesus er, var på mange måter det dominerende teologiske stridstemaet de første hundreårene av kirkens historie.
Førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen fremholder at det fantes ulike former for «rasjonaliseringer».
– Det var ulike forsøk på å få troen til å gå opp på en enklere måte enn det som kan høres litt ulogisk og svevende ut, sier Solberg.
Han mener disse forsøkene kom til kort fordi de ble forgjeves forsøk på å fange Gud i et tankesystem.
– Gud overgår det vårt språk klarer å sette fullstendig ord på, sier han.
Annonse
Denne artikkelen er basert på en episode i podkastserien «Ulest - kristne klassikere». Der samtaler NLA-lærerne William Grosås og Peder Solberg med Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik om én tekst fra hvert århundre av kirkens historie. Serien finnes tilgjengelig i iTunes, Spotify og andre tjenester som leverer podkast.
Takknemlig for treenighetslæren
Var Jesus et menneske som var spesielt utrustet av Gud? Eller var han guddommelig og ikke virkelig menneskelig? Eller var han litt av begge deler?
For ettertidens kristne er det blitt helt avgjørende å holde fast ved at Jesus er både sann Gud og sant menneske, hundre prosent begge deler. Det henger sammen med overbevisningen om at Gud er treenig.
– Vi kan være glade for at treenighetslæren er etablert slik at vi ikke stiller spørsmål ved om vi kan synge og tilbe Jesus som en Gud, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.
Han ser på dette som en gave til kirken, og som nå bekjennes og tas for gitt av kristne over hele verden.
Gammel vranglære på nytt
Flere av de viktige teologiske avklaringene skjedde på 300-tallet.
Annonse
– Andre retninger hadde på store deler av 300-tallet overtaket og ville gjøre troen på Jesus til noe mindre enn at han er Gud, forklarer Grosås.
Kirkemøtene i Nikea i 325 og Kalkedon i 451 var viktige, men alt ble ikke avgjort med disse. Stadig nye lærere dukket opp med det som ble sett som gammel vranglære.
Noen av dem som spilte en sentral rolle for å avvise arianismen, læren som reduserte Jesus til den fremste av Guds skapninger, var de såkalte kappadokiske fedre.
Navnet kommer fra et område i Lille-Asia, øst i dagens Tyrkia.
Fortrolighet i brev
Disse tre var Basilius den store, Gregor av Nyssa og Gregor av Nazianz. De to første var brødre. Den siste var en god venn. Det er for ettertiden dokumentert gjennom rundt 300 brev mellom dem som er blitt bevart.
I «Ulest - kristne klassikere» er oppmerksomheten rettet mot fem teologiske taler som Gregor av Nazianz holdt på slutten av livet. Der prøver han å sammenfatte læren om hvem Jesus er og hvorfor det er så viktig å tenke rett om hvem Jesus er.
Sammen med sine to venner fremholdt han at menneskets språk ikke kan romme Gud.
Annonse
– Vi må avgrense det vi vet er feil, og så har vi et område der vi kan si: Her kneler vi, her strekker ikke språket til, sier Solberg om hvordan de tenkte.
Inspirerte Ibsen
Basilius og Gregor av Nazianz var tett knyttet sammen som venner i Cæsarea i dagens Israel og i Aten. Vennskapet dem imellom, og møtet deres med den senere keiser Julian som forlot kristendommen og gikk til kamp mot dem, er sentrale figurer i Henrik Ibsens drama «Keiser og galileer».
Vennene var forskjellige som personlighetstyper, men sto sammen om å avvise kompromisser om Jesu natur.
– De klarer å finne ressurser til å snakke om treenighetsteologien som kirken kan bære med seg som en skatt, sier Grosås.
