Tro som «trenger seg veldig fram»

Endestasjonen for denne fasteteksten gjør det aktuelt å tenke på Lars Linderots salme «Ingen vinner fram til den evige ro/ Som seg ei veldig fremtrenger» (Sangboken nr. 178 = NS 113, sml Luk 13:24). Men før endestasjonen passerer teksten noen andre viktige stoppesteder. De handler om kjempende tro og om Guds nåde til både hedning og jøde.

Lenger fremme i kapittel 15 har Matteus skildret et sammenstøt mellom Jesus og utsendinger fra en gren av fariseerpartiet (= «Hillel-fraksjonen»). De hevdet at forskriften for levittiske prester i 2. Mos 30:17ff om rituell vasking måtte utvides til å gjelde også for lekfolk. Men Jesus avviste dette med en arvesynd-realistisk begrunnelse: Synd kommer fra menneskehjertet. Og med denne fariseer-kontroversens hovedemner fremdeles hengende i luften forteller så Matteus at Jesus deretter dro på en lengre utenlandsreise nordover til Sør-Libanon, sitat:

21 Jesus brøt opp og dro bort til bygdene ved Tyrus og Sidon.