Troen i det offentlige rom
Troen trenger å ufarliggjøres og gjøres normal i det norske samfunn. Den omtales jo som det mest normale ute i den store verden.
Norge er et merkelig land. Hos oss er troen blitt definert som en privat sak som ikke angår andre enn den det gjelder. Troen skal en holde for seg selv. Det har ikke vært praksis for at politikere i andre partier enn Kristelig Folkeparti kan fortelle om sin tro. Kanskje med unntak av Berge Furre og Erik Solheim som tidligere var aktive i SV.
Etter kveldsmøtet på torsdagen under sommerstevnet i Sarons Dal i juli, ble det en stor debatt i mange av landets aviser og på TV 2 og på NRK TV nettopp av denne grunn. Bakgrunnen var at Jonas Gahr Støre var åpen om sin tro, sammen med Knut Arild Hareide.
Annonse
Dette er historisk. Det er veldig spesielt, sier den kjente redaktøren Arne Strand i Dagsavisen om Arbeiderpartiets leder som snakket om kristentroen i Sarons Dal.
Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug skriver så betimelig i en kommentar: «Hvorfor reageres det på at Jonas Gahr Støre er åpen om sin kristne tro når alle hans forgjengere var åpen om sin manglende tro?»
Rimehaug viser også til intervjuet undertegnede hadde med statsminister Erna Solberg, der hun sier: «Den største utfordringen vi har er egentlig mellom de som tror, og de som er sekulære og som ikke tror, og som egentlig har litt overtaket i den offentlige debatten i Norge».
Her treffer statsministeren dessverre svært godt. Det er nemlig de sekulære som har overtaket i offentligheten.
Slik er det blitt i Norge. Derfor var det så viktig og så flott at nettopp Arbeiderpartiets leder besøkte Sarons Dal og fortalte om sin tro! Det brøt en barriere og satte troen på trykk i landets store aviser og ble omtalt i sentrale tv-medier!
LES: Guds folk eller folkets Gud
Norge er for lengst blitt flerkulturelt. Muslimene er frimodige om sin tro, og for dem er islam en offentlig sak. Nettopp det kan hjelpe mange nordmenn til det samme – å ta sin kristne tro med seg i det offentlige rom!
Annonse
Jeg skulle ønske politikere i alle partier som har sin tro, tar den med seg i det offentlige rom. Den er ikke bare en privat sak, den bør prege våre liv og handlinger, og omtales helt naturlig i ulike sammenhenger.
Troen trenger å ufarliggjøres og gjøres normal i det norske samfunn. Den omtales jo som det mest normale ute i den store verden. Der er Gud en naturlig del av hverdagen og dermed også av språket.
Men så langt er det de sekulære som har overtaket i den offentlige debatt i Norge, selv om rundt 80 prosent av befolkningen tilhører ei kirke. Dette er et tankekors og bør utfordre oss!
Jeg ønsker mer tro i det offentlige rom!
