Tror islam kan ha påvirket kristen strid om hellige bilder

Forskjellige kristne tradisjoner ser svært ulikt på bruken av hellige bilder. Noen ser dem som en hjelp i bønnelivet. Andre mener de kan føre til avgudsdyrkelse.

– Alle kristne vil være enige om at vi ikke skal ha idoler. Vi skal ikke tilbe bilder som Gud på noen måte, understreker førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen.

I en episode av Dagen- og NLA-podkasten Ulest snakker han og kollega William Grosås om hvorfor det på 600-tallet oppsto en strid om hellige bilder som varte i 150 år. Den har satt spor i kristenheten for ettertiden.

Muslimsk dominans

Utgangspunktet for samtalen er Johannes av Damaskus (657-749). Han blir kalt den siste kirkefader, særlig i den østlige delen av kristenheten.

Johannes vokste opp ved hoffet til de muslimske ummayadene som tok kontroll over store deler av Midtøsten på 600-tallet, men tilhørte en kristen familie.

– Faren hadde en stilling som trolig tilsvarte finansminister, forteller Solberg.

Tross sin elitebakgrunn valgte Johannes som ung å gå i kloster i Kedrondalen, som går fra Jerusalem til Dødehavet.

– Problem for den tidlige kirken

For ettertiden er han blant annet husket for sitt forsvar for ikoner. Dette skriver han om i «Tre taler mot dem som forkaster de hellige bildene».

De første kristne bildene kan spores tilbake til 200-tallet, blant annet i katakombene i Roma. Etter hvert ble det mange steder vanlig å male ikoner ikke bare av Jesus, men også apostler og helgener. Men det var tydelige krav til hvordan slike bilder skulle være.

– Den greske og romerske kulturen var veldig bildeorientert. Det var et problem for den tidlige kristne kirken, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.

Han påpeker at den gresk-romerske kunsten ofte var sensuell og dyrket et kroppsideal som kunne skape mindreverdighetsfølelse.

– Etter hvert som staten ble mer kristen, kommer det en ny forståelse av bilder. De kan tjene oss og ikke være uttrykk for makt, legger Grosås til.

Grundig bibelbruk

Et hovedkrav til ikoner var at de skulle vise ut over seg selv. Noen av de eldste eksemplene på fremstillinger av Jesus, finnes i et kloster i dagens Syria. Der framstilles han som den gode hyrde.

– Johannes er veldig klar over farene for avgudsdyrkelse, sier Solberg.

Han viser til at munken går grundig gjennom alle aktuelle bibelvers med bildeforbud og mener disse blir mistolket av dem som ikke vil godta ikoner. Det store skillet er likevel at Gud er blitt menneske i Jesus Kristus. Dermed har han valgt å gjøre seg synlig.

Jesus på mynter

På Johannes' tid opplevde det kristne bysantinske riket en politisk krise på grunn av muslimenes ekspansjon.

– Det ble skrevet mange apokalyptiske tekster som formidlet at nå går verden under. Man spurte seg hvordan man komme tilbake til kristendommen slik den en gang var, sier Grosås.

Keiseren hadde gått så langt at han på mynter trykket sitt eget ansikt på den ene siden og Jesu ansikt på den andre. Flere kirkeledere var bekymret for en bruk av ikoner blant kristne som i praksis var avgudsdyrkelse. Det kan forklare at noen så behov for et resolutt oppgjør med denne formen for spiritualitet.

Påvirket av islam?

Islam er kjent for å ha et streng bildeforbud, ikke minst for gjengivelser av profeten Muhammed. Grosås tror det kan ha påvirket den kirkelige debatten.

– Det er en indrekristen strid. ingen av partene siterer islam. Men helt klart at det er en kulturell strømning. Man opplever at islam vinner og tar over verden, sier han.

Johannes av Damaskus oppfattet islam som en kristen vranglære. I bildedebatten viser verken han eller motstanderne direkte til islam. Men Grosås mener det er svært sannsynlig at islam kan ha hatt en kulturell innflytelse på de teologiske motstanderne til Johannes.

– Johannes understreker at han ikke ville si noe nytt, men bare er der for å forsvare og bevare den kristendommen de hadde fått fra fedrene, sier Solberg.

– Mister forståelse av inkarnasjonen

Da mente han det ville være feilslått å forby hellige bilder. Han poengterte at bildene ikke i seg selv var guddommelige, men mente de kunne representere det guddommelige – litt som et familiebilde kan representere en familie.

– Jeg kan kysse et bilde av barna mine. Jeg spytter ikke på det. Alle skjønner at det ville være respektløst. Det er en forbindelse mellom bildet og det virkelige, for de fremkaller for oss det de representerer, forklarer Solberg.

Grosås tilføyer at Johannes' forsvar for bildene egentlig handler om hva det betyr at Gud er blitt menneske.

– Med bildeforbud mener han man mister noe av forståelsen av inkarnasjonen. Et ikon er ikke guddommelig, men det avbilder Jesu ansikt, forklarer han.

Dermed mente Johannes at det ga en hjelp ikke minst i bønnelivet som var av stor verdi.

De to Ulest-episodene om Johannes av Damaskus kan du lytte til på iTunes, Spotify og andre tjenester som leverer podkast.