Trosforsvarets grunnleggende problem

Det var med stor interesse at jeg leste mandagens innlegg av Jogeir Lianes der han tar opp at mange såkalte trosforsvarere i vår tid gjør farlige kompromiss med darwinisme for å kunne både fastholde det rådende syn innen naturvitenskap og troen på Gud som skaper.

Slik jeg ser det er dette resultat av et mer fundamentalt problem for trosforsvar slik det som oftest praktiseres. En av de mest innflytelsesrike teologene i den vestlige kirke er Thomas Aquinas. Et av de sentrale prosjektene hans var å forsvare mest mulig av kristen tro ut fra den generelle åpenbaring, det vi kan finne ut ved hjelp av fornuften og ved å observere verden rundt oss. Det vil si at man kan få kunnskap om mange av de tingene Bibelen tar opp, uten å lese i Bibelen, Guds spesielle åpenbaring.

Dette var et viktig fundament for trosforsvar tidligere, og er det også i dag. Når vår tids trosforsvarere skal argumentere for at kristendommen er troverdig går man gjerne til argumenter for Jesu oppstandelse og argumenterer for at det er troverdig ut fra andre kilder enn Bibelen. Eller så går man slik Jogeir Lianes tar opp i sitt innlegg til de rådende syn innen naturvitenskap, og forsøker å vise at dette er i tråd med hva Bibelen forteller.

Trosforsvar slik det nå praktiseres har to problem. Det første er at det ikke fungerer. Det andre er at det har en tendens til å undergrave kristen troslære. Selve tanken om at man kan skape kristen tro ved å argumentere fra generell åpenbaring er slik jeg ser det i strid med hva Bibelen lærer.

I Romerbrevets kapittel 1, vers 18 og 19 skriver Paulus: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. For det en kan vite om Gud ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram».

Med andre ord er ikke fravær av tro et intellektuelt problem, det er et moralsk problem. Dermed er heller ikke løsningen gode argumenter fra den generelle åpenbaring, men forvandlende forkynnelse fra den spesielle åpenbaring, Guds ord i Bibelen.

I sitt innlegg holder Lianes frem de tidligere kirkefedrene som eksempler til etterfølgelse, dette er i beste fall unyansert. Svært mange av kirkens tidligste trosforsvarere kompromisset med gresk filosofi, slik han kritiserer vår tids trosforsvarere for å kompromisse med vår tids naturvitenskap. Sentralt på den tiden var tanken om at det åndelige står over det materielle. Deres kompromiss har vært med å gjøre at kirken siden ofte har hatt et anstrengt forhold til materielle goder generelt og seksualitet spesielt.

Også i moderne tid har trosforsvar gjort mye skade for kristen troslære. Den liberale teologi, som har gjort mye skade i Europa, begynte som et prosjekt i trosforsvar, der man gav opp kristne trosoppfatninger som Jesu oppstandelse, stedfortredende forsoning, jomfrufødsel og Jesu guddommelighet, nettopp med det mål å gjøre kristendommen mer spiselig for samtiden, å kunne gjøre den forsvarlig.

Jeg har vanskelig for å ikke se dagens kompromiss på etiske spørsmål slik som ekteskap for å ikke delvis være et resultat av det samme ønske om å gjøre en kristen tro lettere å forsvare i møte med ikke troende. Med andre ord er de problemene Lianes holder frem bare toppen av isfjellet.

De siste årene har vi sett et stadig større fokus på trosforsvar. Både gjennom skepsismøter, mer fokus i media og større plass ved kristne utdanningsinstitusjoner. Det er på tide for kristne ledere å spørre seg selv om denne praksisen skaper flere problemer for kristen tro enn det den løser, og hvilke konsekvenser det bør få for våre prioriteringer.