Trøst i dødsskyggens dal

David er ærlighetsteologiens mester. Han beskriver livet med alle dets oppturer og nedturer. Kanskje er det derfor vi setter så pris på salme 23.

«Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og stav, de trøster meg.» (23,4)

David opplevde å miste nær familie og gode venner. Det var tungt og vanskelig. Lever vi lenge nok, vil alle av oss erfare det samme. Er det noe som er sikkert i livet, så er det at vi skal dø.

I dag kan du og jeg få ta Davids trøst innover oss. Selv om vi går gjennom en periode i livet som er preget av sorg og død, så går Gud vår Far med oss. Ja, han er nær oss midt i alt det vanskelige som vi slett ikke alltid forstår. 

Det kan synes som om hele Den treenige Gud er der! Vi har allerede sett at vår himmelske Far går med oss. Kjeppen, mon tro om ikke det er Jesus? Han som gikk i døden for oss og som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh 11,25) Jeg tror staven er Den hellige ånd. Han er trøsteren. 

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg bar min egen datter til graven. Det var forferdelig tungt. Jeg hadde ikke flere tårer igjen å gråte. Men da kom Ånden og hvisket til meg gjennom en sang: «Snart, ja veldig snart skal du få se meg og datteren din igjen.» Midt i den bunnløse sorgen, ble det himmelske håpet levende for meg. 

I dag inviterer din himmelske Far deg til å kaste alt som tynger deg over på ham. Han går med deg.