Ung undring på hellige stier

Mens det ennå er morgen i ansiktet til de 120 folkehøgskoleelevene, står prest Eivind Nilsen iført prestekappe og ullsokker på det stedet krigsskipet St. Svithun forliste under krigen, på Ervik, ytterst på stadthalvøya.

– Nåde være med dere, og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus, sier han.

Det markerer starten på de tre dagene elevene ved Nordfjord folkehøyskole skal gå den gamle pilegrimsruta innover stadthalvøya, ytterst i Nordfjorden. Inn mot noe hellig og inn i seg selv.

– Vi håper dette kan være en tur til ettertanke, at elevene skal få oppsummert og reflektert over hvordan dette året har vært, sier rektor på Nordfjord folkehøgskule, Hildegunn Tennebø.

En designer bak

I sagaene står det mye om øya Selja: «Det stod støkk av Stadhavet», skriver Odd munk. Folk endte ofte opp på kne her, enten etter en hard brytekamp mot sjøen, eller i møte med noe hellig. Dette er kysten med «øya som skinner» – Selja – den hellige øya, målet for pilegrimsvandringen.

Midt mellom det værharde og det hellige går altså disse 120 ungdommene i det som minner mer om Sørlandets «smeigedager», enn det som bokstavelig talt skremte vettet av vikingene.

– Dette er jo bare så vanvittig vakkert, sier Nanna Boganes (20) fra Asker.

Hun lar blikket falle på det solfylte landskapet rundt, som helt tydelig er formet av sterke vinder: Tuer, trær som bøyer kne for vinden og avslipte, runde knauser.

– Det må jo være en slags designer bak det, sier hun.

Lange tanker

Boganes har gått ett år på ekspedisjonslinja på Nordfjord folkehøgskule. Bak seg har hun ukelange turer rundt i Norge, i tillegg til en 12 dager lang ekspedisjon på Svalbard, der tåke dessverre anonymiserte det mektige landskapet.

– Du blir på en måte tvunget til å tenke litt lengre tanker når du er på lange turer, for du går mye for deg selv uten å snakke med de andre, sier hun.

Det er noe av det hun sitter igjen med etter å ha gått et år på folkehøgskolen.

– Jeg har tenkt veldig mye. Tidligere har jeg ikke vært helt sikker på dette med kristendommen. Jeg er jo døpt og konfirmert, men jeg har hatt mye fordommer mot kristne. I år skulle jeg prøve å lande hva jeg tror på, sier hun.

– Hva har du landet på?

– Jeg er ikke helt sikker, og jeg tror egentlig ikke jeg har lyst til å lande. Når jeg møter folk som er veldig sikre på det de tror på, motiverer det meg veldig lite. Tvilen og undringen er vel kanskje nærmere sannheten enn absolutte svar, sier hun.

Vet ikke hva Gud er

Boganes går videre på pilegrimsruta. På toppen av platået som er omkranset av 300 meter høye klipper ser hun inn til fjellmassivene som turister reiser fra hele verden for å se.

– Når vi går forbi en maurtue på en vei, så stopper vi sjeldent opp og ser hva som skjer der nede. Hvordan kan vi vite at det samme ikke skjer med oss at noen der ute går forbi uten å se nedom? Det er sånne tanker som kan oppta meg en hel dag, sier Nanna og fortsetter:

– Noen ganger er det deilig å tenke at jeg er litt ubetydelig; at jeg bare er del av noe større. Alt dette…

Hun peker innover mot fjellene.

– …det er så vakkert og godt. Det må komme fra et sted, sier hun.

– Fra Gud?

Hun stopper og tenker. Prøver flere ganger å få frem de rette ordene.

– Jeg vet ikke hvem Gud er. Eller hva Gud er, sier hun.

– Har du noen gang opplevd noe du tenker på som religiøst?

– Jeg har ikke fått noen sånn tydelig åpenbaring, nei. Jeg liker veldig godt bønn. Jeg har bedt for folk, og jeg blir veldig glad når jeg hører at folk ber for meg. Men jeg tror mye av det andre kaller bønnesvar egentlig er tilfeldigheter, sier hun.

Dagsmarsjen ender nede ved havet igjen. I Ytre Fure finner de en eng med plass til 20 telt. Det blir kveld den varmeste kvelden hittil i år – og den lengste solnedgangen. Rundt bålet nede i fjæra synger noen på Bob Dylans «Forever young», før sangen toner over i lovsang og kristne sanger. Første etappe på vei mot hellige Selja er over. Det blir natt, og morgen andre dag.

Kristnet Norge

Ingen alarmer har ringt ennå. Men lyden fra en soveposeglidelås som blir åpnet, utløser flere.

– Det var litt trekk, sier en av de som valgte å sove utenfor teltene.

Kort tid etter er hele leiren våken og pakket ned i biler som skal frakte dem til Olavskrossen, et stort steinkors med utsikt over Nordfjorden. «Her kristnet Olav 4 fylker» står det skrevet inn på korset. I møte med den mektige kongen fikk de fire fylkene, som i dag er ett, valget mellom å krige mot kongen eller la seg døpe til den kristne troen. Resultatet ble en massedåp der korset ble reist i 1913. Det var også her Indremisjonsselskapet vedtok å opprette Nordfjord folkehøgskule.

Elevene bruker anledningen til å fylle vann i elvene som renner ned til korset, før den 13 kilometer lange etappen til Selja. Erlend Slinning (20) fra Sula sluttet gårsdagen med gitaren på fanget. Nå har han kledd seg for den siste etappen av pilegrimsvandringen.

På sånne dager som dette er skaperverket en veldig inspirasjon til troen min, sier han.

Det er seks år siden han tok det endelige valget om å bli en kristen. Han ble døpt.

– Jesus er mitt største forbilde som jeg prøver å strekke meg etter. Måten han møtte mennesker på viser hvor god han var, sier Slinning.

Mer åpen

Bibelen spiller en stor rolle i livet hans, selv om han mener han leser litt for lite i den og ber litt for lite.

– Tidligere har mamma og pappa vært viktige for troen min. Pappa har veldig gode svar, og en egen evne til å forstå Bibelen, sier han.

På folkehøgskolen ble samtalene med vennene viktige for troen.

– Her har jeg møtt mange som har helt andre tanker om Jesus og Bibelen enn det jeg har, sier han.

– Har du blitt mer eller mindre sikker på troen?

– Jeg har blitt mer sikker. I møte med andres tro blir jeg utfordret til å stå for det jeg selv tror på.

– Synes du det er lett å stå for det?

– Det kan være vanskelig, spesielt hvis du diskuterer med noen, og den du diskuterer bare drar ned rullegardina og er så sta på at det de står for er rett. Det er som om de ikke hører etter hva du har å si.

– Du mener jo selv at det du står for er rett.

Han folder hendene.

– Jeg har nok vært sta på det jeg står for, men jeg har blitt mer åpen.

Han åpner hendene igjen.

– Jeg bor jo med folk og har blitt venner med de som jeg er uenig med, sier han.

– Når er det lettest å være kristen?

– Når vi er flere kristne sammen, er det lettere. På skolen har vi K-møter hver mandag («kristenmøter», journ.anm.). Da pleier vi å ha lovsang, andakter og stille stunder. Dette året har disse møtene vært veldig viktige for meg, sier han.

Refleksjoner

Han når toppen på den høyeste knausen i området. Snøen han har vasset i opp hit, er smeltet bort, og han møter igjen en kompis som gikk fra ham nederst i bakken. Tjukke turbukser blir erstattet av kortbukser, og elevene går i grupper på ti og ti, grupper som sammen skal reflektere over noen spørsmål: «Hvem har betydd mest for deg dette året?», «hvilke utfordringer var du ikke forberedt på?», «hvordan kan du bety noe for andre?» og «hvilke verdier vil du skal prege livet ditt?».

De siste meterne av turen kan foregå barbeint, for de som ønsker det. Slinning åpner lissene på joggeskoene og begynner å gå barbeint i den fuktige, kalde mosen som til nå har dekket hele platået.

– Føttene er såre, men jeg må klare det helt ned. Det er bra med en utfordring, sier han.

Snart gir mosen seg og overtas av ujevne steiner og tørre, skarpe busker. Slik går det de siste 500 meterne, der Slinning navigerer etter lukten fra en varm grill. På en syden-hvit sandstrand står rektor Hildegunn Tennebø og griller pølser til pilegrimene. Slinning kaster fra seg skoene på stranda og vasser ut i den kalde Nordfjorden til det sviende saltvannet når kneet på de oppskrapte leggene. Der blir han stående og bare se, før han igjen snur seg.

– Han brydde seg om alle, sier han.

– Hvem?

– Jesus. Han brydde seg om de som alle andre blåste i. Det er det som inspirerer meg mest med han, sier Slinning.

Mindre redd for troen

En gammel seilbåt frakter elevene i puljer over til Selja – øya med de hellige klosterruinene på. En kort anmarsj fører de 120 elevene med minnene rett forbi klosteret – «stedet der kirken i Norge ble født». Noen stopper opp og fyller flaska i den sagnomsuste «Sunniva»-kilden som har helbredet folk gjennom århundrer. De fleste går rett til teltplassen lenger bak. Der slår noen opp telt, andre tenner en røyk, og noen bader.

På kvelden sitter de igjen i grupper, denne gangen sammen med lærere og andreårsstudenter eller «stipper» (kort for «stipendiater», jour.anm).

«Jeg har blitt mer takknemlig»

«Jeg har blitt mer tålmodig»

«Jeg har fått fast jobb»

«Jeg er mindre redd for troen»

«Jeg trodde jeg var mer sosial enn jeg egentlig er»

Kortere eller lengre refleksjoner fra 120 elever fyller teltplassen. De skal prøve å sette ord på hva året sammen, og pilegrimsturen har betydd for dem.

Himmelen skifter fra blå til oransje i det solen siger ned bak platået de har gått på de siste dagene. Månen skinner gjennom aftendisen, som en vakt over natten som leder inn i morgenen, tredje dag.

Sammen med solen markerer klokkeklang fra klosteret på Selja morgengry. Nanna Boganes rekker et kjapt, kaldt bad før avslutningsgudstjenesten. Hun går opp den bratte bakken til Sunniva-kirken, en siste kraftanstrengelse før gudstjenesten, mens Erlend Slinning spiller negro-spiritual-sangen Amazing grace som bakgrunnsmusikk.

Natten og solen har satt spor i de 120 elevenes ansikter, som nå er vendt mot det gamle alteret i kirken. I dag er det dekket med frukt og minner om en regnbue i de grå kirkeruinene.

Boganes finner en liten bille på skulderen til venninnen i det gudstjenesten nærmer seg slutt. Hun studerer billen. Prest Eivind Nilsen lyser den siste velsignelsen over elevene:

Må veien stige frem for å møte deg.

Må medvind kjennes støtt på din rygg.

Må solen skinne varmt på ditt ansikt.

Må regnet falle mykt på dine marker.

Og inntil vi møtes igjen,

må Gud holde deg trygt i sin hånd.