Unnfanget ved Den Hellige Ånd

Ved liturgireformen av 1977 ble det bestemt at Maria Budskapsdag skal feires på den søndagen som er nærmest 25. mars, slik at det blir en normal nimåneders svangerskapsperiode fram til juledag. Det svarer til en god oldkirkelig dateringsskikk. En del tilhørere vil i vår tid ha behov for apologetisk påminnelse om grunnene til å tro på Jesu underfulle unnfangelse. De grunnene kan øses fra vers 35 + 37 nedenfor.

Lukas skriver:

26 I den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

27 til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Bargil Pixner har satt fram en spennende teori: Byen Nasaret synes å være etablert som bosetting av en kongelig jødisk slektsklan som stammet fra kong David. Ved en sen hjemkomst fra Babylon kalte de bosettingen sin opp etter det hebraiske ordet «nentser» (= kvist) i Messias-profetien i Jes 11:1ff.

Det er ikke hjemmel i Bibelen for mariadyrkelse, men det er hjemmel for å prise Maria salig på grunn av den nåden hun fikk av Herren (se v 28 + 30). Ordet «engel» betyr på grunnspråkene «budbærer», «utsending». Engelen Gabriel er tidligere nevnt på to steder i Dan 8 + 9. Setningsleddet «Velsignet er du blant kvinner» er utelatt i noen av de eldste håndskriftene, men det er med i Flertallsteksten. Leddet gjør det lettere å forstå Marias forskrekkelse, sitat:

29 Men hun ble forferdet over ordene hans og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone,

33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på kongedømmet hans.

I disse versene introduserer engelen barnets identitet for barnets mor. Introduksjonen begynner med navnet «Jesjua» som via gresk er blitt til vårt «Jesus» = «Gud er frelse». Også Josef fikk det navnet åpenbart, se Matt 1:21. Introduksjonen fortsetter med Jesu storhet; han skal kalles «Den Høyestes sønn», = sønn av El Elion (= opphøyet hebraisk gudsbetegnelse). Deretter introduseres for det tredje kongetronen hans. Den har tilhørt stamfaren, kong David. Men Jesus får den av Herren Gud selv (= Adonai Elohim i GT). For det fjerde introduserer engelen det evige ved Jesu kongetrone. Det bor her tett med kongelig messiasbevissthet i språkbruken. Lukas fortsetter:

34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Verbet i uttrykket «ikke vet av mann» heter på gresk «ginóskoo» og på hebraisk «jada». Det betyr «vite, kjenne, erkjenne» og så videre. Men det brukes også som bluferdig omskriving av seksuelt samliv, sml: Adam «kjente sin hustru» og hun ble fruktsommelig (1Mos 4:1). Dette er sikkert også betydningen her. Maria stadfester sin virginitet (sml Jes 7:14).

Og engelen svarer med å beskrive underets «hvorledes». Med tre typer opplysninger, sitat:

35 Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

(Forkynnere som vil utlegge dette verset med apologetisk sikte, bør kanskje først etablere et visst minimum av fair play mellom alternativene. For visst er det et stort under å tro på at Jesus kunne bli unnfanget uten jordisk far. Men ateister tror på et mye «større» under: At det første mennesket ble til uten både mor og far. Det er dessuten ikke riktig at det i Galilea var ekstra flaut å være ugift mor; forlovelsen skal der tvert imot ha vært regnet som rettslig samlivs-legitimasjon.)

Engelen ordlegger seg i vers 35 hymnisk med «leddenes parallellisme», slik at «Den Hellige Ånd» i første ledd svarer til «Den Høyestes kraft» i andre ledd. Og verbet «komme over» i første ledd svarer til «overskygge» i andre ledd. Begge disse verbene minner om den hebraiske terminologien i omtalen av Gud som en sky som tar bolig over nådestolen på paktens ark og «overskygger» tabernakelet (se 2Mos 25:22, 40:34ff etc.). Første engleforklaring på unnfangelsesunderet finner vi altså her: Det skal skje i kraft av det samme maktfulle gudsnærværet som da Gud var nær hos Israel i form av en sky om dagen og en ildstøtte om natten.

Andre engleforklaring har med unnfangelsesunderets formål å gjøre: Han som fødes, skal være hellig og han skal kalles Guds Sønn. (At han kalles Guds Sønn, betyr at han er Guds Sønn). Ved at Jesus unnfanges uten jordisk far, unnfanges han uten arvesynd og med to naturer. Han er samtidig både sann Gud og sant menneske. Dermed er han også den eneste som er kvalifisert til å betale med stedfortredende soning til syndenes forlatelse foran Faderens dommertrone. Derfor gir unnfangelsesunderet dyp mening. Det handler om selve inkarnasjonen.

Tredje engleforklaring kommer i vers 36–37:

36 Og se, Elisabet, slektningen din, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

37 For ingenting er umulig for Gud.

Påminnelsen om Elisabet handler egentlig om et noe «mindre» under: Gud kan frelse ut av barnløshet, (sml Saras og Hannas barnløshet i GT, 1Mos 18:10–16 og 1Sam 1:10–20). Kan Gud gjøre slike unnfangelsesunder med mannlig medvirkning, kan han naturligvis også gjøre et større under uten mannlig medvirkning. For ingenting er umulig for Gud (1Mos 18:14 = vers 37). Dette er engelens tredje underforklaring.

I dette overveldende møtet med Guds allmakt er det så at Maria i vår teksts siste vers svarer med sitt berømte: «Ecce Ancilla Domini» (= se, jeg er Herrens tjenerinne). I dette sluttverset lærer vi hvordan vi alle bør svare på søndagens nåderike inkarnasjonsbudskap:

38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne.