Utsendinger hjemme fra Indonesia på ubestemt tid
Da den nyfødte datteren ble innlagt på sykehus i Indonesia, splittet familien lag for å komme tilbake til Norge.
Ekteparet Magnus (34) og Janne Gillebo (35) er utsendinger for en misjonsorganisasjon i Indonesia. De er også foreldre til Esther (7), Daniel (5), Anna (2), og Eva på 4 måneder.
– Vi jobber i et media-selskap og arbeidsstrategien er «business as mission». Dette bruker vi som plattform for å nå ikke-kristne. Vi jobber blant annet med bibeloversettelse, relasjonsbyggende arbeid, og menighetsarbeid i en undergrunnsmenighet, forteller Magnus.
Stedet der de bor har ifølge Gillebo 100 prosent muslimsk befolkning og er derfor et sensitivt område. Stedet er stengt for vanlig misjonsvirksomhet.
Frem til korona brøt ut på verdensbasis hadde de vært i Indonesia i åtte år, med unntak av noen perioder de var i Norge. Opprinnelig var planen deres å være i Indonesia ett og et halvt år til. Så skulle de ta en ny vurdering.
– Vi brenner for å vitne om Jesus gjennom å bygge relasjoner og fortelle om Jesu liv, sier Magnus.
Kaotisk hjemreise
Eva ble født på Bali bare noen få dager før Norge stengte ned 12. mars.
– Det gikk ikke mange dager fra hun ble født til vi fikk beskjed om at alle nordmenn burde reise hjem, sier Janne.
– Vi sto med et spedbarn i hendene som ikke hadde hverken norsk pass eller personnummer. Prosesser som egentlig tar noen måneder måtte komme på plass på veldig kort tid, forteller hun.
Familien er veldig takknemlig for Utenriksdepartementet (UD) og Kristen-Norges administrative verktøykasse (Knif) som hjalp dem komme seg hjem.
Så kom det et hinder for familiens hjemreise.
– Rett før vi planla å reise fikk Eva en infeksjon og måtte legges inn på sykehuset. Der lå hun noen uker før hun ble bedre, sier Janne.
Ekteparet forteller at de måtte splitte lag for å få familien hjem til Norge.
– Magnus og de tre eldste barna reiste til Norge først, så ble jeg og Eva igjen på Bali. Vi ville ikke at barna skulle sitte igjen i situasjonen slik den var, sier Janne.
– Da jeg var alene i Indonesia hadde inntekten til lokale gått ned 70–80 prosent. I slike situasjoner øker desperasjonen og dermed kriminaliteten. Det var ikke trygt å bli der lenge, sier hun.
– Samtidig var det utfordrende å være så langt borte fra resten av familien. Min bønn hver morgen var «Kjære Gud, bær meg i dag også, for det er vanskelig å gå selv». Hver kveld kunne jeg takke Gud som bar meg gjennom dagene.
Magnus forteller at det var en stressende situasjon.
– Jeg så nesten ikke Eva før jeg reiste, men tok de tre andre barna og prøvde å komme meg hjem. Dagene ble som en berg- og dalbane. Prisene på flybilletter steg, stadig flere naboland stengte sine grenser, mange fly ble kansellert, og det var kaos på flyplassene, sier Magnus.
Janne og Eva kom hjem til Norge 30. mars, noen uker etter Magnus og resten av barna.
– Det var en ubeskrivelig trygg følelse å lande på Gardermoen. Vi er utrolig heldige, forteller hun.
Selvstendige team
Magnus forklarer at mye av arbeidet de gjorde i Indonesia var å bygge opp menigheten slik at de var selvstendige og uavhengige fra folk utenfra.
– Det er litt utrolig å tenke på at vi før jul hadde flere kurs for å trene opp de lokale til å bli uavhengige i tilfelle vi plutselig skulle være nødt til å dra, sier Janne.
– I Indonesia kan mye skje på kort tid, både naturkatastrofer og endring av visum. Korona gjorde dette til en realitet, forklarer hun.
– Vi skulle jo gjerne vært der fortsatt, men vi ser at arbeidet fortsetter og det er det viktigste, sier Magnus.
De forteller at de har daglig kontakt med teamet over nettet med både telefonsamtaler og meldinger.
Kulturforskjeller
– Hva er den største forskjellen mellom livet i Indonesia og livet i Norge?
– I Indonesia er det lett å komme i kontakt med folk. Der kommer det besøk til alle døgnets tider, noen blir i to timer, andre en hel dag. Plutselig får vi overnattingsbesøk også. Det savner jeg litt, forteller Janne.
Magnus er enig og sier at det er to ting han tenker på. Det ene er at i Indonesia har man ikke hastverk og alltid tid til å sitte ned og prate.
– Den andre tingen er åndelighet. Det er utrolig lett å komme inn på tema som frelse, død og tro. Mange muslimer er for eksempel opptatt av frelse, men ingen av dem vi møter har frelsesvisshet. Når de spør oss hva vi tror på, er det en mulighet til å dele vårt vitnesbyrd, sier han.
Takknemlige for livet
Ekteparet forteller at de er utrolig heldige og takknemlige.
– Troen har holdt motet oppe fordi vi vet hva vi har i vente etter dette livet. Det er mange ganger vi kjenner oss svake. Da må vi holde et godt tak rundt troen vår. Når vi tillater oss å være svake får Gud være sterk. Da vil vi oppleve at kallet bærer oss, både i gode og vonde dager. Det gir oss håp i de vanskelige situasjonene, sier Magnus.