Var ateist og ble kristen - så gjorde Kjell (50) noe han har drømt om i mange år

Det er 19. januar og Trondheimsfjorden ligger rolig og kald under en isblå himmel. Den populære badeplassen Korsvika er dandert med et lett lag snø oppå skaren.

Mens solen står lavt, vandrer en gruppe ortodokse kristne ned til fjorden.

En av de som skal få en helt spesiell opplevelse i dag, er Kjell Moen (50).

Tok fri og kjørte i tre timer

Den russisk ortodokse menigheten Helliga Anna i Trondheim skal feire en av årets største høytider, nemlig Epifania, til minne om Jesu dåp.

Ortodokse kristne over hele verden markerer denne dagen ved å ha en liturgi - gjerne i nærheten av vann.

Kjell Moen (50) har tatt seg fri fra jobb og kjørt i tre timer fra hjemstedet Dovre til Trondheim for å feire høytiden.

Han har nemlig et helt spesielt forhold til vann.

Bare en gang i året

Men før Moen får sitt store øyeblikk, skal de troende bli klar for vannvelsignelsen.

Noen får på seg liturgiske klær.

Andre skal holde et banner med bilde av Olav den hellige og Den hellige Anna.

En ung kvinne skal holde et ikon med bilde av Jesus som blir døpt i Jordanelven.

Vannvelsignelsen feires bare en gang i året.

Holdt på å drukne

Kjell Moen har også på seg liturgiske klær, mens holder et banner av Olav den hellige.

Det er 25 år siden Kjell Moens reise begynte.

Året var 1998 og han holdt på å drukne.

Moen var på en strand på Cuba og hørte noen rope om hjelp. Han svømte ut til mannen i et forsøk på å redde ham.

– Men da jeg skulle prøve å ta ham med meg inn til land, dro understrømmer oss lenger bort, forteller Moen.

Da ba han til Gud.

– Jeg sa: Gud, hjelp meg!

Han kom seg i land sammen med mannen han svømte ut for å redde.

Men det som skjedde i den skumle understrømmen, fikk den 25 år gamle nordmannen til å lure.

– Hvorfor hadde jeg bedt til Gud, når jeg egentlig var ateist?

Den dagen bestemte han seg for at han ikke lenger kunne kalle seg for ateist.

– All skitt ble vasket bort

Moen begynte å søke i ulike menigheter. Men det var først da han fikk russiske venner på begynnelsen av 2000-tallet, at hans søken fikk en retning.

En episode ble spesielt viktig for ham.

– Jeg hadde vært i konflikt med en kamerat og planlagte hevn. Så gikk jeg forbi en ortodoks kirke. Da jeg så på den, skjedde det noe. Det var som om all skitten ble vasket bort. Jeg følte ikke lenger sinne, men ønsket bare å tilgi, forteller Moen.

En annen gang følte han instinktivt at han måtte gjøre korsets tegn.

Kjøpte et kors

Moen fikk gjennom flere episoder bekreftet hvor hans åndelige hjem skulle være.

Da kjøpte han et sølvkors.

– Frels og bevar står det på korset, forteller Moen.

– Det var i den russisk-ortodokse kirken jeg følte meg hjemme. Jeg tror Gud plasserte meg der, sier han.

I 2007 konverterte Moen.

Etter det har ingeniøren fra Trondheim følt at det var noe han burde gjøre.

Anstrengende og ubehagelig

– Jeg har bestandig tenkt at jeg burde gjøre det. Det handler om å anstrenge seg og gjøre noe som er ubehagelig, for at det skal være alvor, sier han.

Han forklarer at den ortodokse troen handler om både fest og faste.

– Hvis man virkelig skal sette pris på en fest, da må man først faste. Hvis man aldri legger begrensninger på seg selv, da blir til slutt alt en hverdag, sier han.

I år har Moen bestemt seg for å gjøre noe anstrengende og ubehagelig.

Han skal kle av seg, gå ut i det iskalde vannet og dyppet seg under.

Tradisjonen om å dyppe seg under i sjøen blir fulgt at ortodokse over hele verden til minne om Jesu dåp.

– Det er egentlig en slags botgjørelse også. Man ber om tilgivelse, så dukker man seg under og får en ny start, sier han.

Vannets velsignelse

Det er snart tid for møtet med det kalde vannet.

Hele forsamlingen flytter seg nærmere vannkanten.

Kjell Moen går fremst med banneret av Olav den hellige.

Volokhan dypper et kors, festet til en pinne, i vannet. Han velsigner naturen og havet.

Så samler han vann i et beger.

Han dypper en kost i begeret og kaster vannet på de troende.

De lukker øynene og kjenner at det velsignede saltvannet fra Trondheimsfjorden pisker mot ansiktet.

Så er det tid for Moen til å gå ut i vannet.

Forsamlingen ber og synger, mens den 50 år gamle nordmannen tar sine modige steg. Lenger og lenger ut.

Så dypper han seg. Korser seg og dypper seg igjen.

Ble kristen i Norge

En av de som står på land og ser Kjell Moen gå ut i vannet, er Elena Hammari (41).

Hun flyttet fra Russland til Norge i 1998.

Da var hun bare 16 år gammel og hadde ingen erfaring med å gå i kirken.

– Det var faktisk her i Norge at jeg ble en kristen, sier hun.

Hun forteller at familien kom fra et antireligiøst regime i Sovjetunionen. De gikk ikke i kirken og snakket aldri om Gud.

– Likevel var det en spire av tro på innsiden, forteller Hammari.

Spurte etter meningen med livet

Da hun begynte å studere til sivilingeniør i begynnelsen av 20-årene, ble hun spørrende til meningen med livet.

– Jeg spurte meg selv hva meningen var, hvor jeg kom fra og hvor jeg gikk hen. Sånne spørsmål mange studenter spør seg, sier hun.

Så fant hun ut av det.

– Da jeg kom til den ortodokse kirken, følte jeg at det var min plass.

– Hvorfor?

– Det ortodokse livet handler mye om nærhet til Gud. Både i kirken og i hverdagen. Det er faste rammer for det. Hvis ikke jeg hadde hatt disse rammene, hadde det blitt vanskelige å leve det kristne livet, sier Hammari.

Flyktet fra Ukraina

Blant deltakerne den kalde formiddagen er også Sierafima Pertsova (21).

Hun kom som flyktning fra Kharkiv i Ukraina for syv måneder siden.

Under liturgien var det 21-åringen som fikk i oppgave å holde ikonet med bildet av Jesu dåp.

– Å være i kirken og i liturgien er det godt for sjelen. Når man i tillegg hjelper til, føles det enda bedre, sier hun.

Pertsova har forlatt mange slektninger og venner i Ukraina. Hun og foreldrene drømmer om å reise tilbake, men foreldre er redd for hva som kan skje.

21- åringen besøkte Ukraina i juleferien.

– Det går litt bedre der nå. Så jeg håper å kunne reise tilbake snart, sier hun.

– Du må kjempe litt for det

Da Kjell Moen kommer opp av vannet får han en velsignelse fra presten Aleksander Volokhan.

Et smil brer seg om munnen.

Han har gjort det han har drømt om i så mange år.

– Dåpen får du bare en gang, men dette kan du gjøre igjen og igjen. Man får del i Kristi dåp. Og det foregår ikke når vannet er varmt, nei, dette må du faktisk kjempe litt for, sier Moen.