Vår forakt for svakhet

Jeg har sett så mange sterke kristne gå til grunne. Gode mennesker som hele tiden tar seg sammen og strever med å holde seg oppe. Som forsøker så godt de kan med å holde masken. Det skremmer meg.

Og det er få ganger jeg får så mye pepper som når jeg sier nettopp dette. Underlig nok. Da kommer reaksjonene. Oftest fra menn. Gjerne litt tilårskomne. Det finnes en forakt for svakhet i enkelte kristne miljøer. Jeg har møtt den hos såvel pinsekarismatikere som hos høykirkelige. Men sjeldent hos kvinner.

Reaksjonene ble sterke da jeg for en tid siden i en sammenheng brukte ordene: svakhetens teologi. Det ville noen ha seg frabedt. Vi var da vel sterke i Herren!

De siste årene har jeg holdt et seminar om det hverdagslige bønnelivet. I mange ulike menighetssammenhenger. Omtrent hver eneste gang møter jeg mennesker som sliter med å be. Som kjenner på at de skulle så gjerne ha bedt mer, lest mer i Bibelen, vær «mer åndelige».

Deres kristenliv er et eneste strev om å lykkes for å få det til. De kjenner på tilkortkommenheten og lever med bebreidelsene. Stor er befrielsen når de gjennom dette bønneseminaret kan senke skuldrene og oppleve at de faktisk ber mer enn de tror, de har bare ikke tenkt på at småpraten med Vårherre gjennom dagen faktisk er bønn!

Og når de lærer enkle bønner og kommer inn i sin egen bønnerytme kjennes det befriende.

Jeg tenker med gru på hvor mye dårlig samvittighet vi har servert fra våre talerstoler når det gjelder nettopp bønnen. Dette som ikke skulle være vanskeligere enn vår pust. Så mange som har kjent på at de ikke var gode nok og ikke hørte hjemme blant bedere fordi de ikke makter å møte på menighetens bønnemøter. Eller kjenner seg hjemme der – blant de flinke. Jeg er trygg på at det faktisk bes langt mer enn vi tror i dette landet.

Men så var det dette med svakhet. Det var noe apostelen Paulus kjente godt til i sitt liv. Han er heller ikke redd for å erkjenne det. Til menigheten i storbyen Korint, skriver han: «Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.» (1.Kor 2,3)

Og når han deler noe om det skjulte livet han lever i Gud, og forteller om noen av de åpenbaringene som han har fått del i, avdekker han for oss at «kraften fullendes i svakhet». (2.Kor 12,9)

Her er ingen «ta deg sammen»-teologi. Her er ingen dyrkelse av det sterke. Jeg har sett så mye menneskelig kraft og kommet til den erkjennelsen at det ofte er den menneskelige kraften som hindrer Guds kraft. Hva skal vi med Guds kraft om vi kan ta oss sammen og klare det meste på egenhånd?

Det er Roy McCloughry som har lansert det fantastisk flotte begrepet «svakhetens teologi». Selv har han epilepsi, så han vet hva han snakker om.

Til daglig er han etikklærer ved St. Johns College i Nottingham, der kommende prester i Den anglikanske kirken utdannes. Han har også vært forskningsassistent til John Stott. For 10 år siden kom han med en bok som beskriver en kristens syn på funksjonshemminger.

På engelsk kalles det «disability theology» – om det skulle oversettes direkte til norsk får vi «funksjonshemmings-teologi». Et veldig kronglete ord. Et bedre uttrykk er «svakhetens teologi».

Apostelen Paulus er den første som lanserer begrepet: «når jeg er svak, da er jeg sterk». (2.Kor 12,10) Og det er ikke en teori den godeste Paulus taler om, men en erfaring. Ved ulike anledninger skriver han om at han opplever svakhet og blottlegger også sin skrøpelighet.

Han fremstiller ikke seg selv som et åndelig supermenneske. Samtidig som han omtaler sin skrøpelighet skriver han også: «Bli mine etterfølgere». Han bruker altså seg selv som eksempel, og gjør det mulig for andre å våge å blottlegge sitt eget liv.

Ray McCloughry ser på sin egen funksjonshemming som en gave til Kristi kropp. Han sier det slik: «Epilepsi er ikke noe jeg vil lide av men Gud har gitt meg sykdommen for at jeg kan bruke den for Hans hensikt».

Avisen Dagen i Sverige hadde for en tid tilbake et intervju med McCloughry hvor han utdyper dette slik:

«– Du kan leva ett bra liv och se framtiden an med tillförsikt. Men så händer något som förvandlar allt till aska. Du kan välja att försöka bortse från vad som hänt eller att fastna i det och bli bitter. Men det sundaste sättet är att du försöker lära dig något, att du omvandlar din askerfarenhet till något gott. På det viset kan den jobbiga erfarenheten bli en gåva, till dig själv och till hela kyrkan. Det är en del av försoningsprocessen».

For en tid tilbake så jeg et bilde av kopternes tidligere pave, Shenouda III, og bildet har vært som en preken for meg. Bildet viser en mann i sin største skrøpelighet, i forbindelse med en av hans mange sykehusinnleggelser mot slutten av hans liv. Han ligger på siden i sykehussenga og skriver for å oppmuntre noen til å følge Ham som Shenouda III elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Jeg ser på bildet og minnes apostelens ord: «Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet». (2.Kor 12,9)

Pave Shenouda III sa ved en anledning: «Den kristne tro er et liv som vi drikker av og tørsten blir slukket. Det er et liv hvor vi blir disipler av de som etterfulgte, praktiserte og fullførte dette Livet før oss».

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for denne «sky av vitner», alle de som har gått foran og som fullførte løpet og bevarte troen. Hvilke eksempler de var – selv midt i sin svakhet og skrøpelighet. Da kan en selv kjenne på dager som ikke er så gode, og likevel være ved godt mot.

En av de fremste eksponentene for denne «svakhetens teologi» er Jean Vanier, grunnleggeren av L’Arche, bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Den kloke mannen har sagt følgende:

«Vi bor sammen med de med funksjonshemminger og de som ønsker å ha en djup og noen ganger varig relasjon med dem. Vi ler og vi gråter og noen ganger sloss vi med hverandre. Vi arbeider, vi feirer livet, og vi ber sammen...

Tro det eller ei, det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å gjenkjenne og akseptere min egen svakhet og sårbarhet. Jeg forsøker ikke lenger å late som jeg er sterk eller klok eller bedre enn noe annet. Jeg er lik alle andre, med min skrøpelighet og mine gaver.»

Mitt største ønske og djupeste lengsel, jeg som lever med kronisk hjerte- og lungesykdom, er at jeg midt i min kroppslige svakhet, kan leve med forvissningen om å være sett, elsket og bekreftet av Gud, slik jeg er – midt i min svakhet.

Uten å kjenne på selvbebreidelsene og anklagene om at jeg burde ha vært annerledes. Jeg takker Gud for at Han har skapt oss som originaler. La oss våge å være de vi er med alt hva vi er. Sårbare og skrøpelige og likevel høyt elsket av Gud.