Verdens største kirke står (nesten) tom
Vet du ikke hvor verdens største kirke ligger, greier du neppe å gjette det. 25 år etter fullføringen framstår kopien av Peterskirken tragikomisk overdimensjonert.
Tragedien er nok større enn komedien. Landet er nemlig Elfenbenskysten - som bare har en relativt liten andel katolikker, på mellom ti og 20 prosent, og nok av andre formål som trenger penger.
Byen er Yamoussokro, som den tidligere diktatoren Félix Houphoët-Boigny ville gjøre til hovedstad. Han var den første presidenten i landet etter at Frankrike oppga landet som koloni og satt med makten i 33 år.
Annonse
- Han er landsfaderen, sier Vest-Afrika-ekspert og Fafo-forsker Morten Bøås.
Selv har Bøås besøkt byen flere ganger.
- Det er en storslagen kirke, men det ser ganske sprøtt ut. Noe av det første du ser når du kommer kjørende mot byen og forsatt er inne i skogen, er kuppelen som hvelver seg som en slags perle, forteller han.
Nølende pave
Ønsket om å få en mer sentralt plassert hovedstad var begrunnelsen da Houphoët-Boigny satte i gang et storstilt utviklingsprosjekt i landsbyen Yamoussokro. Det passet ham nok bra at det var her han var født, tror Bøås.
- Han begynte å bygge den ut med presidentpalass, et digert partihovedkvarter, et firestjerners hotell med dyr golfbane, et stort tenknisk universitet og så denne kirken, forteller Afrika-forskeren.
Det engelske navnet er The Basilica of Our Lady of Our Peace of Yamassoukro - Kirken for vår frues fred i Yamoussokro.
Et av de 36 glassmaleriene, som er håndlaget i Bordaux, viser president Houphoët-Boigny som overrekker en gave til Jesus. Da presidenten ville gi kirken som en personlig gave til Den romersk-katolske kirke, visstnok finansiert av presidentens egen lomme gjennom en «avtale med Gud», nølte pave Johannes Paul II. Forutsetningen for at han kom og innviet kirken i 1990, året etter at den var bygget, var at det skulle reises et sykehus for fattige. Det ble omsider påbegynt i 2012, ifølge The Economist.
Annonse
Høy pris
Kriteriene for å avgjøre hva som er verdens største kirke, er ikke klare. Ulm Minster i Tyskland er verdens høyeste. Og Peterskirken i Roma har såvidt en høyere kuppel enn kirken i Elfenbenskysten - visstnok etter påtrykk fra paven om at den afrikanske kirken ikke måtte overgå verdens katolske hovedkirke. Men likevel rager den afrikanske kirken totalt sett omtrent 30 meter høyere i været takket være et monumentalt kors på toppen.
Flere kirker i forskjellige land har større indre areal og plass til flere mennesker, men ut fra totalarealet med plassen foran er den ivorianske kirken størst, ifølge leksikonet Britannica. På plassen det plass til hele 300.000 mennesker.
Inne i kirken er det sitteplass til 18.000. Det er enormt mye mer enn behovet en vanlig søndag, da noen få hundre kommer til gudstjeneste, ifølge nettstedet The Daily Beast som nylig har besøkt kirken.
Prislappen ble på 600 millioner dollar, eller 1,8 milliarder kroner etter dagens kurs. 272 søyler omgir kirken. Fire av dem er store nok til å romme heiser som tar besøkende oppunder kuppelen. Der får de utsikt over byen som formelt sett fortsatt er hovedstad i landet.
- På mange måter er det en hyggelig by, men infrastrukturen er overdimensjoner, sier Morten Bøås.
Stor usikkerhet
Etter en relativt god økonomisk periode på 1970- og starten på 1980-tallet, kom Elfenbenskysten i en vanskelig situasjon i årene etter at president Houphoët-Boigny døde i 1993.
Annonse
- Under ham hadde de et halv-autoritært styre som fungerte noenlunde greit så lenge de hadde høye priser på kakao, forteller Bøås.
Men etter hans bortgang slo flere uheldige faktorer inn samtidig: Kakaoprisene gikk ned, og det ble kamp om makt og rettigheter i landet. Særlig ble det strid om hvem som skulle ha statsborgerskap.
Etter hvert ble det hardere fronter mellom etniske grupper. Folkene i den nordlige delen av landet, i hovedsak er muslimer og utgjør mindretallet, opplevde seg marginalisert av flertallet i sør der flertallet er kristne.
- Myndighetene presset på for å gjennomføre politisk og økonomisk liberalisering samtidig. Usikkerheten ble stor, og mange hadde mye å tape, oppsummerer Bøås.
Opplever framgang
Fra 2002 ble konflikten enda mer skjerpet. Det førte blant annet til at misjonærene til Norsk Luthersk Misjonssamband i landet måtte evakueres, men de siste årene har flere av misjonærene vendt tilbake.
- Ting er i ferd med å gå den rette veien, sier NLMs stedlige representant Edgar Gamst Kristoffersen på telefon fra Elfenbenskysten.
Han forteller at landet er i ferd med å bygges opp igjen etter konflikten og at det er blitt mer fart i økonomien.
Annonse
Samtidig påpeker han at det internasjonale samfunnet har pekt på korrupsjon som en utfordring.Arbeidet med forsoning mellom grupper som har vært i konflikt, går heller ikke helt knirkefritt.
- Men i sum går det den rette veien, og det internasjonale samfunnet er også på vei tilbake til landet, sier Gamst Kristoffersen.
Han opplever ikke problemer med å drive misjonens arbeid, ut over utfordringer knyttet til kriminalitet som gjelder i de fleste fattige land.
Morten Bøås bekrefter at landet er mer stabilt, men ser latente spenninger i samfunnet som kan bli mer synlige når det går mot valg.
Usikker symbolverdi
Samme hvordan tidene blir, kommer kirken i Yamoussokro til å stå som et minne om en tid som var. I forbindelse med byggingen sa en talsmann for Vatikanet til Time Magazine at størrelsen og utgiftene gjorde dette til en «delikat sak».
- Men det er et prosjekt som ligger presidentens hjerte nær, og han ser det som et uttrykk for tro. Vi vil respektere det, sa talsmannen.
Presidenten konverterte selv til katolisismen som foreldreløs tenåring. Bøås oppfatter at han har gjort noe av det samme som mange mektige fyrster i Europa gjorde tidligere i historien: reiste kirker som et monument også over seg selv og sin egen innsats.
Annonse
- Mange av kirkebygningene som vi synes er flotte å se på i dag, enten det er Nidarosdomen eller katedralen i Durham, virket nok også ganske overdimensjonerte i sin tid. Jeg er ikke sikker på hvordan man kommer til å vurdere kirken i Yamoussokro om noen hundre år, sier han. Dagen
