Verken piskeslagene eller naglene var verst

Da Jesus hadde ridd inn i Jerusalem, dukket det opp noen grekere. De ville «se Jesus», sa de. De ville møte ham og høre ham tale. Mer leser vi ikke om dem. Men hvis de tenkte over det de hørte, måtte de undres. For Jesus talte om noe som skulle skje nettopp i denne høytiden: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» (Joh 12,27).

«Timen» var fastsatt av Gud selv. Jesus kunne ikke komme forbi den. Det var derfor han tidligere hadde sagt noe som heller ikke disiplene skjønte: At han måtte til Jerusalem og lide og dø – og oppstå.

Det hele var grufullt. Det verste var ikke piskeslagene og naglene. Det verste var at han – i alt han gjennomgikk – ble rammet av Guds egen dom. Dommen over syndene våre.

La meg fantasere litt om grekerne. Kanskje de var fra Korint. Kanskje fikk de flere år senere besøk av Paulus. Kanskje hørte de ham forklare den store sammenhengen: At Jesus – nettopp i denne bestemte påska i Jerusalem – «døde for våre synder etter Skriftene» (1. Kor 15,3). Det var en hovedsak for ham i korinterbrevene.

Vi vet det ikke. Men vi vet i alle fall at mange grekere på 50-tallet fikk høre om den bestemte påska. Den uka da det skjedde som senere skulle forkynnes i hele verden – til et vitnesbyrd for alle folkeslag.