«Vi forkynner dere livet»

Jeg blir aldri fortrolig med dette … selv i de tilfeller den kommer som en befrielse, er det likevel en fiende. Men dette opplevdes som alt annet enn en befrielse. Forrige uke drog vi i vår elendighet avgårde til begravelsen. En svært kjær og nær venninne i sin beste alder hadde brått og uten forvarsel gått ut av tiden. Plutselig hjertesvikt. Det var et sjokk. Den beste blant oss var borte. Så altfor, altfor tidlig!

Hun var en kvinne som med sitt liv virkelig levde ut det en klok, eldre kvinne svarte meg en gang da jeg spurte om hun hadde et livsråd: «La det som er lite være lite og det som er stort vært stort.» Nå vil hennes nærmeste stå igjen med den dypeste smerten. Hennes familie, venner og kollegaer med det dype savnet. Og de mange mer konkrete «hvorfor», vil forbli ubesvart for alle.

Paradoksene fra Jobs bok var tilstede i denne sørgehøytiden: «Hvor er Gud min skaper, Han som lar lovsanger lyde om natten?» Takknemligheten for hennes vennskap, for det vi faktisk fikk sammen og alt det hun gav til så mange av oss, lød tydelig i sørgehøytiden gjennom sorgens nattsvarte klagesang og lovprisning. For livet selv er ingen selvfølge. Men bare en stor gave. Vi erfarte dette i henne!