Victoria (18) har vokst opp i Jehovas vitner – kontakter nye fremmede hver uke

Victoria (18) sitter i sengen og leser i Bibelen. To spotter i taket skaper sirkler over henne og gir lys til bibelteksten hvor Gud er erstattet med Jehova.

18-åringen fra Lillestrøm har vokst opp i et av verdens mest omstridte trossamfunn med 8,6 millioner medlemmer. I Norge ble de fratatt statsstøtten for 2021 anklaget for å ha ekskludert mindreårige medlemmer.

Nå truer Statsforvalteren i Oslo og Viken med å ta fra dem retten til å bli registrert som trossamfunn.

Hvordan er det egentlig å vokse opp i Jehovas vitner?

Ingen julepynt

Dagen møter Victoria Jørstad og hennes familie i Lillestrøm.

Det er det bare én uke igjen til første søndag i advent. Stjernene har kommet opp i vinduene og himmelen fylles med lette snøfnugg som virvler ukontrollert rundt i byens gater.

I den ærverdige eneboligen til familien Jørstad, fins det derimot ikke et fnugg av julepynt.

For Jehovas vitner feirer ikke jul.

Det begrunner de med at julen ikke er en bibelsk skikk. Jehovas vitner feirer i stedet den årlige «minnehøytiden» for å minnes Jesu død og oppstandelse.

– Jeg synes det er koselig med masse lys i vinduene. Ellers tenker ikke så mye på at vi ikke feirer jul fordi det alltid har vært sånn, sier Victoria.

Dro til Syden

Hun har vokst opp i Jehovas vitner sammen med sine foreldre og to yngre søsken.

– Hva gjør dere på julaften?

– Det er en helt vanlig dag for oss. Det er en fridag og det er ferie. Vi har reist på fjellet de siste årene. Før korona var vi i flere år i Syden.

– Er det vanlig i Jehovas vitner å reise bort i juleferien?

– Vi har valgt å reise bort for å være sammen med familie som bor langt unna. Vi bruker også tiden til å være sammen med gode venner. Mange benytter fridagene til å dra på ferie, noen drar på fjellet eller på hytta. Da er vi sammen med familien og gode venner og har det hyggelig sammen.

Lot være å synge bursdagssang

Victoria har, i likhet med alle andre barn som er vokst opp i Jehovas vitner, aldri feiret fødselsdagen sin.

Også det er en helt vanlig dag.

Jehovas vitner lar være å feire fødselsdager fordi de mener at slike feiringer har en hedensk opprinnelse.

– Hvordan føles det å aldri ha feiret bursdagen sin?

– Det føles helt normalt, sier Victoria.

– Det har alltid vært sånn, så jeg har aldri hatt behov for det. Men på barneskolen var det mye fokus på bursdager og jeg opplevde alltid å bli inkludert ved å få invitasjon fra klassekamerater, men jeg takket frivillig nei.

– Hva har du gjort når klassen har sunget bursdagssanger på skolen?

– Da har jeg bare latt være, sier hun.

Aktiv for organisasjonen

Å vokse opp i Jehovas vitner innebærer et stort engasjement for menigheten.

Flere dager i uken er Victoria opptatt med «åndelige aktiviteter» sammen med familien sin.

Dette er et eksempel på en helt vanlig uke:

Søndag er det møte i Rikets Sal på Haugenstua i Oslo.

Mandag er det familiestudie i hjemmet, hvor foreldrene og søsknene studerer bibelske tema sammen og forbereder seg til møtet dagen etter.

Tirsdag er det nytt midtukemøte i Rikets Sal på Haugenstua, hvor man blant annet får mulighet til å svare på spørsmål man forberedte seg på dagen før.

Onsdag er det forkynnelse på dagtid eller tjenestesamling på kveldstid med forkynnelse.

Lørdag går man ut og banker på dører.

– Menigheten organiserer forkynnelse de fleste dager i uken, så familien vår prøver å få satt av så mye tid som mulig til dette arbeidet, sier hun.

– Unaturlig og skummelt

Victoria forteller at forkynnelsesarbeidet er organisert.

Medlemmene får utdelt kart over områdene de har ansvar for å dekke. Her forsøker man å treffe folk som har lyst å høre det vitnene kaller for «oppmuntrende tanker fra Bibelen».

Man kan ringe eller dukke opp på døren.

– Hvordan føles det å ringe på hos fremmede?

– Det er litt unaturlig og skummelt. Men jo oftere jeg gjør det, jo mindre skummelt blir det. Jo, mer jeg snakker med andre om det jeg tror på, jo oftere får jeg lyst til å dele det, forteller Victoria.

Avviser høflig

Annenhver uke har 18-åringen en lang fritime mellom ti og to. Den tiden bruker hun ofte i forkynnelsen, som er organisert av menigheten.

– Jeg bruker cirka to timer av den tiden til å snakke med folk om Bibelen. Det er forskjellig hvem jeg går med, men som oftest er det en god venninne i menigheten som er litt eldre enn jeg.

Når hun er på besøk hos venner andre steder, pleier hun ofte å bidra der også.

– Hva sier folk når du ringer på døren?

– Mange avviser høflig. De sier at de ikke er interessert, at de ikke har tid, og at vi kommer på et dårlig tidspunkt.

– Hvis du teller ti dører. Hvor mange er interessert i å prate?

– De fleste vi møter er ikke interesserte.

Nesten seks millioner bibelstudier

En og annen gang får Victoria en god samtale. Hun forteller at det føles «veldig bra».

– Hvis noen er interessert. Hva skjer videre da?

– Da spør vi om de har lyst at vi skal komme tilbake. Vi kan for eksempel stille et spørsmål som vi kommer tilbake senere og svarer på.

– Hva er så neste steg?

– Da tilbyr vi gratis uforpliktende bibelkurs.

Mange forkynnere leverer inn en månedlig rapport der man fører opp antall brukte timer på forkynnelsen, antall blad og bøker levert, antall gjenbesøk og bibelstudier.

Jehovas vitners egne tall viser at det ble ledet 5, 9 millioner bibelstudier på verdensbasis i fjor. På mange av disse var det flere som deltok.

Ringer fremmede

I løpet av uken samles menigheten i mindre grupper, enten fysisk eller via en digital plattform, som zoom.

– Sammen sitter vi og ringer til alle i det området menigheten vår har ansvar for. Så bruker vi kartene våre og finner adressene i det området vi skal dekke på 1881. Hvis folk spør hvor vi har fått tak i nummeret, så forteller vi at vi har funnet nummeret på 1881.

– Hva sier du når folk tar telefonen?

– Jeg sier ofte at jeg er et Jehovas vitne, og at jeg har lyst til å dele noen positive tanker fra Bibelen. Jeg spør først om hva de tenker om temaet, og så viser jeg hva Bibelen sier.

– Hvor ofte vil folk snakke?

— Ikke så ofte, av og til.

– Hvordan føles det å få så mange nei?

– Det kan være demotiverende. Samtidig sitter jeg igjen med en god følelse etter felttjenesten. Da har jeg en gledesfølelse i kroppen.

– Så selv om du har fått bare nei den kvelden, så kjenner du på glede?

– Ja.

– Hvorfor?

– Når vi går ut og forteller om Jehova og det vi tror på, gir det glede. Det er også veldig trosstyrkene.

– Vi ber alltid om at Jehova må hjelpe oss med den hellige ånd. Et resultat av åndens frukt er glede. Når jeg er med på å følge befalingen Jesus ga, gir det stor glede.

I tillegg til å banke på dører, deltar gruppene på en fast stand på Furuset. Her bruker de en såkalt «bibeltralle». Dette er en tralle med litteratur fra Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap.

Hvem som står ved bibeltrallen organiseres av menigheten.

– Da kan folk komme til oss og få litteratur og en prat, sier Victoria.

Personlig hilsen på Post it-lapp

Under pandemien ble det vanskelig for Jehovas vitner å drive med oppsøkende virksomhet. Da ble håndskrevne brev en populær metode.

Flere aviser har intervjuet folk som har mottatt personlig adresserte brev fra Jehovas vitner. En uttalte at dette var «over streken».

Victoria sier at hun ikke har skrevet så mye brev, men at hun ofte legger ved en håndskrevet lapp på døren til de som ikke er hjemme.

– Det er en personlig notis som vi legger ved en traktat.

Hun har flere håndskrevne Post it -lapper med navnet sitt. De ligger klar til bruk i feltmappen hennes.

Forkynner i ferier

– Fem dager i uken er du engasjert i organisasjonen. Det er ganske mye sammenlignet med mange andre trossamfunn. Hva tenker du om det?

– Jeg prøver så godt jeg kan å følge Jesu eksempel og trives veldig godt med å være engasjert, sier Victoria.

– Hva med ferier?

– Det er viktig med avkobling, samtidig sørger vi for å holde de åndelige rutinene i gang også i feriene. Er vi andre steder, prøver vi å delta på møtene i menigheten der. Det er koselig å treffe brødre og søstre og bli med dem i tjenesten også.

Åndelige mål på speilet

På speilet på rommet sitt har Victoria skrevet ned sine åndelige mål.

Lese i Bibelen hver dag.

Kommentere minst en gang per møte.

Ta minst én telefon på feltet.

Forberede meg regelmessig til møte og feltet.

Bli døpt.

Har ventet med dåpen

Victoria er 18 år, men fortsatt «udøpt». Dåpen et krav til de kristne, ifølge nettsiden til Jehovas vitner.

– Hvorfor har du ikke døpt deg ennå?

– Det er fordi jeg vil være helt sikker og overbevist om at dette er det jeg ønsker i livet. Og jeg har et ønske om å døpe meg. Så det er bare å ta det siste steget nå, sier hun.

– Kan du bestemme deg for å la være?

– Nei, fordi vår frelse blir mulig gjennom dåpen. Man døper seg basert på nøyaktig kunnskap og forståelse i Bibelen. Dåpen skal være et frivillig og informert valg, sier hun.

I Jehovas vitner kan barn ned i 8-9 års alderen la seg døpe. Det mest vanlige er at det skjer i tenårene. Victoria har venner som både er døpte og udøpte.

Kjenner utbrytere

Det er ikke alle i organisasjonen, som har blitt overbevist. Noen har meldt seg ut i tenårene, andre har blitt ekskludert fordi de, ifølge menigheten, har brutt med Bibelens prinsipper for en kristen livsførsel og ikke vært villige til å vise anger og vende om.

Victoria forteller at hun kjenner folk som har brutt ut.

– Jeg kjenner noen som har forlatt sannheten, men jeg kjenner også folk som har kommet tilbake.

– Hvordan opplever du det?

– Det er veldig trist når noen forlater menigheten, for jeg vil jo det beste for dem, sier 18-åringen.

Ikke nok med tro

Jehovas vitner siterer ofte Jakobs brev der det står at «troen er død uten gjerninger». Dermed konkluder de med at tro alene ikke er nok for å komme til paradis.

I følge Jehovas vitner, skal Jesus og hans himmelske regjering i fremtiden opprette et paradis på jorden.

– Hva skal til for at du kommer til paradis?

– At jeg innvier livet mitt til Jehova og lar meg døpe. Og at jeg følger Jesu eksempel så nøye som mulig i livet.

– Er det nok?

– Ja, det tror jeg.

Klar for Harmageddon

Men før jorden skal forvandles til paradis kommer Harmageddon. Det er en domstid hvor Jehova skal gjøre ende på ondskapen på jorden.

– Vet du når det skjer?

– Nei, det vet bare Jehova. Selv ikke Jesus og englene vet når dette kommer til å skje. I Bibelen står det at den dagen skal komme som en tyv om natten. Men vi har fått tegn vi skal se etter som forteller at vi nærmer oss Harmageddon, forteller Victoria.

– Hvilke tegn ser du?

– Det skal være vanskelige tider for oss mennesker med krig, jordskjelv, matmangel, naturkatastrofer, pest og pandemier. Et annet tydelig tegn er at det gode budskapet skal forkynnes over hele jorden.

– Tenker du da på forkynnelsen ut i fra Jehovas Vitner?

– Ja.

– Ikke forkynnelsen som andre trossamfunn holder på med?

– Nei.

– Når den dagen kommer, hva gjør du da?

– For meg er Harmageddon noe positivt, det er da jeg tror vi skal bli utfridd fra alt det vonde vi opplever i dag. Før Harmageddon kommer det en periode som heter «den store trengsel», det blir en periode med store prøvelser for alle, også oss Jehovas vitner, sier Victoria.

– Eksklusjon er en kjærlig ordning

Menigheten har allerede fått prøvelser. I januar i år ble det kjent at Statsforvalteren i Oslo og Viken nekter Jehovas vitner statstilskudd for 2021. Beslutningen ble tatt på bakgrunn av undersøkelser Statsforvalteren selv hadde gjort.

Jehovas vitner har ved ulike anledninger uttrykt at dette er et tegn på Jesu ord om at hans etterfølgere skal bli forfulgt.

– Hva tenker du om dere ikke får statsstøtte lenger?

– Jeg har ikke så mange tanker om det annet enn at i den avgjørelsen som ble tatt, ble det ikke lagt vekt på hva vi mener om det, sier Victoria.

Hun har fått mange spørsmål i klassen om hvordan menigheten praktiserer eksklusjon, blant annet fordi klassen fikk en oppgave som handlet om statsstøtte.

– Hvordan oppleves det å få så mange spørsmål om dette?

– Det føltes godt å kunne forsvare det fra vårt synspunkt.

– Har du fått satt deg inn i hvordan eksklusjonspraksisen fungerer i organisasjonen.

– Ja.

– Hvordan ser du på eksklusjonspraksisen?

– Jeg ser på den som en kjærlig ordning fra Gud, fordi han ønsker å beskytte menigheten mot dårlig påvirkning. Samtidig er det ikke slik at de som blir ekskludert ikke har muligheten til å bli et Jehovas Vitne igjen. Hvis de angrer og ønsker å leve etter Jehovas normer, blir de tatt imot med åpne armer og har muligheten til å leve evig her på jorden.

Mye tid for Jehova

Victoria er snart ferdig med videregående og har begynt å tenke på fremtiden.

– Hva drømmer du om?

– Et av hovedmålene mine er å kunne bruke så mye tid som mulig i tjenesten for Jehova. Jeg ønsker å ta en utdanning som hjelper meg til å nå dette målet, sier hun.

– Får du høre ting som er ubehagelig fordi du er et Jehovas vitne?

– Nei, ikke i det hele tatt. De i klassen respekterer det jeg tror på, og det er setter jeg pris på.

– Har det alltid vært sånn?

– Ja, det har alltid vært sånn. Hvis de lurer på noe, så prøver jeg å svare så godt jeg kan ut ifra Bibelen.