– Vil du ha kaffe, eller vil du bli frelst?

Anne Buene og Svanhild Hundseth bor i et boligfelt i Balestrand i Sogn. I dag er de kolleger ved Sygna videregående skole. Den gang, for mer enn ti år siden, var de bare på hils. De gikk aldri på besøk til hverandre, så da Svanhild banket på døren og attpåtil ville snakke om Jesus, var Anne lite begeistret. – Sånn gjør en bare ikke, tenkte hun.

Lyttet til presten

Anne hadde liten sans for de kristne og troen deres. Derfor fikk ikke eldstemann være med i det kristne barnearbeidet i bygden. Da søsteren ble stor nok til å delta, fikk hun tak i invitasjonen før moren kom så langt at hun fikk kastet den.

– Hun ville på det barnelaget og la seg ned og gråt. Det hele endte med at jeg måtte ta med de yngste barna dit, forteller hun.

Datteren begynte i kor også, og selvsagt måtte mor være med når de skulle synge.

– Jeg var der kun for å høre dem synge, men jeg må innrømme at jeg lyttet til presten. Jeg gjorde faktisk det, sier hun.

Det var i denne perioden Svanhild dukket opp utenfor døren, uten å være invitert. Det ene besøket ble til flere. En dag hadde Svanhild med seg en hel pose med kristen litteratur som hun lot ligge igjen.

– Jeg var smilende og høflig. Etter hvert ble jeg nysgjerrig, så jeg begynte å lese noe av det som lå i posen. Jeg husker spesielt en kveld Svanhild kom innom. Da hadde jeg lyst til å si til henne at jeg ville tro på Jesus, men jeg fikk det ikke til.

– Jesus fins

– Hva var det som gjorde at du ville bli kristen?

– Etter hvert som jeg hørte og leste, begynte jeg å forstå ting. Jeg forsto at Jesus døde for meg også, og at nåden også gjaldt for meg. Jeg forsto at Jesus fins på ordentlig.

En kveld barna var hos besteforeldrene, stakk hun innom Svanhild etter jobb. «Jeg må bli frelst», sa hun da naboen åpnet døren.

– Vil du ha kaffe først, eller vil du bli frelst først? ville Svanhild vite, og svaret var enkelt. Først frelse, så kaffe.

– Vi ba frelsesbønnen sammen, og jeg husker at Svanhild sa at jeg ­kom til å føle meg rein. Det gjorde jeg. Det føltes som det skinte av meg, sier hun.

Der og da kjente hun et behov for å bekjenne synd, men Svanhild stoppet henne etter en liten stund. – Dette kan du snakke med presten om, sa hun.

Svanhild forteller at hun hadde en overbevisning om at det å vende om og å peke på synd er viktig. Til og med når man er nyfrelst.

– Jesus døde jo for våre synder. Selv opplevde jeg en syndserkjennelse to år etter at jeg ble frelst, noe som er altfor lenge.

Begynte å gråte

– Hva var grunnen til at du begynte å besøke Anne?

– Hun dukket opp på bedehuset sammen med hele familien en gang jeg skulle ha andakt. Jeg vet ikke hvorfor, men der og da begynte jeg å gråte. Intuitivt visste jeg at det var henne jeg skulle snakke til.

– Husker du hva du snakket om?

– Den hellige ånd, skyter Anne inn. Hun har ikke glemt det, men det har kollegaen.

Faktisk var det presten som oppfordret Svanhild til å besøke Anne. De skulle arrangere Alphakurs i kirken og ville invitere henne med. Anne ble ikke med på kurset, men ble kristen likevel. Kort tid etter at hun tok imot Jesus, kontaktet hun soknepresten for å bekjenne synd.

– Jeg kjente meg fysisk dårlig og gruet meg veldig, men jeg trengte å få tilgivelse for ting jeg hadde gjort. Presten var på skitur da jeg ringte, men hørte at det var viktig, så jeg fikk time på kontoret hans samme ettermiddag. Han møtte meg med nåde. Jeg forsto at jeg var tilgitt og verdifull. Det var en stor opplevelse, sier hun.

Audun Systad husker fortsatt møtet med Anne.

– Jeg husker at hun kom, men det som skjedde er taushetsbelagt, sier han.

– Hvor ofte skjer det at folk kommer til deg og må bekjenne synd?

– Jeg har vært prest i 34 år, og de fleste årene har det vel vært en eller annen form for skriftemål eller bekjennelse. Det kan gå et år mellom hver gang.

Da han studerte teologi, ble han oppfordret av en sjelesørger til å bruke skriftemål. Det opplevde han som befriende.

– Jeg lever med Jesus

Kort tid etter at Anne ble kristen fikk hun være med i en bibelgruppe sammen med blant andre presten og et ektepar som hadde vært kristne lenge.

– De kunne så mye og lærte det videre til meg. Aller mest lærte jeg at de kristne ikke kan alt, og at det å være kristen ikke betyr at man er bedre enn andre mennesker. Mine dager er ikke nødvendigvis bedre enn andre sine, men jeg lever med Jesus.

– Hva tenker du er forskjellen mellom å tro og ikke tro?

– For meg er troen et fundament som gir meg verdi. Den gir meg et fundament å stå på. I tillegg er det godt å kunne be. Før jeg ble kristen hadde jeg nærmest avsmak på det som handlet om bønn. Det var det verste jeg visste. Men så, etter at jeg ble kristen selv, har bønn blitt en viktig del av livet mitt. Jeg ber og vet at jeg ikke alltid får det svaret jeg vil, men jeg vet at jeg blir hørt. Det er ikke forgjeves, sier hun.

Svanhild er overbevist om at det var Den hellige ånd som ledet henne til Anne sin dør.

– Du var et bønnebarn. Jeg tror du hadde vært kalt lenge, men så var det jeg som skulle få lov til å «plukke» deg, sier hun.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.