Vil gjøre Jesus kjent i nord

Skjeer plinger og skraper mot grøtskåler i matsalen på Fjellheim bibelskole i Tromsø. Utsikten er upåklagelig for elever og personale som har lunsj. Snøen har lagt seg over ishavsbyen og de majestetiske fjellene rundt. De troner under en lettskyet himmel.

Dagen er på turné i anledning avisens 100-årsjubileum for å skrive om kristenliv i Norge og er kommet til den nordlige landsdelen.

– Jeg hadde hørt mye bra om skolen, sier Joakim Halvorsen (20) fra Varhaug i Rogaland.

Han var elev forrige skoleår. Nå bruker han et år på å bidra i kristne miljø i Nord-Norge sammen med et team som har base på Fjellheim.

Opplever glød

Joakim Viken (22) fra Bindal i Nordland har tatt fagbrev som bilmekaniker. Nå er han bibelskoleelev og er åpen for å jobbe mer med misjon i Nord-Norge.

– På leir møtte jeg barn som ikke hadde hørt om Jesus, sier han.

Det fikk ham til å tenke at han var på rett sted.

– Det er en landsdel som trenger påfyll, sier han.

– Noen vil kanskje tenke at det er lett å bli motløs når det ser vanskelig ut å drive misjon i Nord-Norge?

– Jeg tenker at det er ekstra viktig å være med på det som finnes. Det er kjekt å bidra når det trengs, sier Halvorsen.

– Jeg får en flamme eller et driv for å gjøre en forskjell, sier Viken.

Verdens nordligste bibelskole

På den andre siden av bordet sitter bibelskolelærer Thor Fremmegård. For ham er det blitt et livskall å åpne både Bibelen og Nord-Norge for bibelskoleelever.

– Jeg har fått en nordnorsk identitet. Selv om jeg ikke er nordlending, opplever jeg at dette er mitt folk og min landsdel. Jeg er stolt av det nordnorske, sier den utflyttede østfoldingen.

Da Norsk Luthersk Misjonssamband etablerte Fjellheim bibelskole i 1980, som er verdens nordligste av dette skoleslaget, var noe av målet å være en ressurs for hele landsdelen.

– Nord-Norge er veldig variert og lar seg ikke beskrive med én farge. Beskrivelser kan lett bli overflatiske og lite treffsikre. Men åpenheten for det overnaturlige er nok generelt sterkere enn i sør. Terskelen for å komme inn på åndelige spørsmål er lavere, sier Fremmegård.

Reiser mye rundt

Rundt 30 dager i året er bibelskoleelevene utenfor skolen. Grupper drar ikke bare rundt i store deler av Nord-Norge, men også til Nord-Sverige, Nord-Finland, Russland og Island.

– Det å møte trofaste kristne som for eksempel har drevet et barnelag over lang tid i en liten setting, gjør sterkt inntrykk. Det samme gjør gjestfriheten, sier Fremmegård.

Han synes også det oftere blir samtaler om forkynnelsen og kristne spørsmål i etterkant av at møte enn han opplever i Sør-Norge. Han mener innflytelse fra den læstadianske tradisjonen er en mulig forklaring.

Preget av læstadianisme

Fjellheim-gruppene reiser stort sett i lutherske sammenhenger, men Fremmegård understreker at bibelskolen har gode relasjoner til mange ulike miljøer.

– Læstadianismen er veldig viktig for å forstå nordnorsk kristenliv og kristenliv på Nordkalotten, sier Fremmegård.

Denne vekkelsesbevegelsen ble startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius på 1800-tallet og fikk sterkt fotfeste på Nordkalotten.

Fremmegård har erfart at det lever mange fordommer om det læstadianske og er opptatt av å få fram at disse miljøene har mange kvaliteter ved seg.

– Noen læstadianske miljøer er de siste årene blitt mer åpne for kontakt og fellesskap med andre lutherske kristne, mens andre har valgt å leve mer isolert, sier han.

Sterk vekst

De første tiårene hadde bibelskolen mellom 6 og 20 elever. Etter at de fikk nye lokaliteter ved årtusenskiftet, er det blitt bedre plass og mer tilstrømning. I år er det 45 elever. Det er også en NLM misjonsforsamling i skolens lokaler.

– De lutherske organisasjonene er blitt betydelig svekket i Nord-Norge de siste 30 årene. Samtidig tenker jeg at våre organisasjoner har en forpliktelse til å ta vare på de små miljøene i vår landsdel, sier Fremmegård.

– Men hva mener du er en framtidsrettet strategisk kristen satsing i Nord-Norge?

– Det er å satse på små og større forsamlinger med bibelsentrert forkynnelse og et godt barne- og ungdomsarbeid.

Flere fra Sverige

Flertallet av elevene kommer fra Sør-Norge. I år er det ingen fra Nord-Norge, men det er uvanlig. Det er også noen svensker. En av dem er Miryam Holmberg (20) fra Kiruna.

– Det er en unik sjanse til å ha et år der du virkelig får prioritert Guds ord, sier hun.

– Dette er et år der vi får jobbe med fundamentet i vårt eget liv. Jeg får se til at det er Jesus Kristus, ikke følelsene mine eller hva foreldrene mine har lært meg.

Samtidig setter hun stor pris på det sosiale. Mulighetene til fjellturer og annet friluftsliv lokket henne også.

Bibelskoletiden har fått henne til å tenke mer på betydningen av misjonsarbeid, men planen er i utgangspunktet å reise tilbake til Sverige for å studere medisin.

– Jeg er nok veldig hjemmekjær, smiler hun.

Uvant vennekrets

En fiskebåt glir innover innseilingen til Tromsø havn. Fra kontoret sitt har ungdomspastor Katrine Tjomsland i Pinsekirken Filadelfia Tromsø panoramautsikt til både fjellene og sjøflaten som gjenspeiler den matte høstsolen.

– Jeg gikk med et kall til å arbeide med barn og ungdom, sier Tjomsland.

Hun kommer fra Greipstad like vest for Kristiansand, men hadde bodd og jobbet sju år i Oslo.

– Der opplevde jeg å ha venner som var veldig like meg selv i interesser og alder. Noen av de som er blitt de nærmeste vennene mine her, ville jeg aldri tenkt kunne blitt vennene mine i Oslo, sier hun.

Tett på unge

Nå har hun venner i alderen 13 til 80 år, og opplever at hun er langt tettere på livet deres enn det som var vanlig i hovedstaden.

– Jeg vet hva barna til vennene mine liker på brødskiven, hva ungdommer skal ha prøve i på skolen og så videre. Å være så tett på passer meg godt.

Samtidig gir det henne en ærefrykt.

– Jeg ser hvor ødeleggende det kan være hvis jeg som leder sier ting som blir feil, sier hun.

Lønningsdag på vitnemøte

De fleste aktive kristne hun kjenner i Tromsø, opplever at de kan være alene med troen i klassen eller på jobb. Det er en helt annen virkelighet enn den hun kjente på Sørlandet.

– Samtidig er mange mer åpne for det åndelige og synes det er interessant å høre hva vi tror om Gud.

– Hva synes du er det beste med å være her?

– Det er særlig leirer og vitnemøter. Det opplever jeg som lønningsdagene mine. Da får jeg virkelig vite hva som skjer i livene til menneskene i menigheten og høre hva de har opplevd med Gud, sier hun.

Felles ungdomsarbeid

Ungdomsarbeidet hun leder, er felles for Pinsekirken, Baptistkirken og Kristent Fellesskap.

– Fordi jeg er en av svært få som faktisk jobber med ungdom og kirke i denne byen, og som er tilgjengelig for å svare på spørsmål fra ungdom om tro, føler jeg meg iblant som ungdomspastor for hele byen, sier Tjomsland.

Ikke så sjelden får hun spørsmålet: Hvor lenge blir du?

– Mange sitter nok med sår fordi de har opplevd at mennesker reiser herifra, sier hun.

Men hun er opptatt av å minne aktive kristne om det de har. Mesteparten av tiden har hun vært den eneste ansatte i menigheten.

På en vanlig gudstjeneste er det mellom 30 og 70 som kommer.

– Vi har kanskje ikke like mange lovsangsledere eller søndagsskoleledere som store menigheter i Sør-Norge. Men de vi har er veldig dedikerte. Dugnadstanken er sterk.

Samemisjon i omstilling

I en bygning helt nede på Tromsø havn er Norges Samemisjon i ferd med å forberede utflytting fra kontorlokalene sine.

– Vi er i en omstillingsfase etter mange år med underskudd i driften, sier daglig leder Roald Gundersen.

I fjor fylte organisasjonen 130 år.

– Det kan hende Samemisjonen i sin nåværende form har gjort sin jobb. I en ny tid må vi se på nye muligheter, sier han.

Gundersen viser til at organisasjonen på 1950-tallet hadde rundt 2.500 foreninger rundt i landet. Nå anslår han at det er rundt 50 igjen.

Satser på husmøter

Et utvalg har dette året jobbet med mulige veier videre. Forslagene skal behandles av styret i desember, på rådsmøtet på nyåret og av generalforsamlingen i juli neste år.

Et av alternativene som er på bordet, er samarbeid med Misjon Sarepta. Denne stiftelsen legger vekt på å holde møter på små steder i Norden og satser dessuten på misjon og diakoni i Spania og Nord-Afrika.

– Vi er opptatt av å føre videre det arbeidet vi har med husmøter, særlig i indre Finnmark. På disse møtene merker vi også at det er lettere å komme for mennesker som ikke er kristne, sier Gundersen.

Han poengterer også at Samemisjonen har en konservativ teologisk profil. Samarbeid med Den norske kirke opplever han er blitt vanskeligere mange steder.

– Men vi samarbeider der det er mulig, sier han.

Ukjent kristenliv

I Tromsø sentrum ligger kirkene og forsamlingslokalene tett. Norkirken, Metodistkirken, Baptistkirken, Frelsesarmeen, Domkirken og Vår Frue katolske kirke er noen av dem som er å se på en tur gjennom bykjernen. På den andre siden av Tromsøsundet er den karakteristiske Ishavskatedralen et landemerke.

Mot enden av Grønnegata ligger Norges eldste frimenighet, Frimisjonen. Menigheten tilhører Misjonskirken Norge og fører røttene sine helt tilbake til 1856.

Inne i kafeen er et knippe frivillige og ansatte samlet til åpen lunsj, som de inviterer til hver torsdag.

– Å være kristen er en så ukjent ting i Tromsø, sier barne- og ungdomsarbeider Regine Trondsdatter Feidal.

Hun forteller at ungdomsmiljøet i byen er hardt med mye festing.

– Da er det herlig å ha den ekstra kristne vennegjengen, sier hun om ungdomsarbeidet i menigheten.

Blir etterlyst

På en vanlig søndag samles 70-80 mennesker til gudstjeneste i Frimisjonen.

– Vi er veldig opptatt av å være en flergenerasjonsmenighet, sier familiearbeideren.

Hun opplyser at medlemmene fordeler seg i alderen fem måneder til 91 år.

Ungdomspastor Christer Sollie ser også at det har sine fordeler å være få.

– Hvis jeg er borte flere gudstjenester på rad, legger folk merke til det. Det vet jeg ikke om de ville gjort hvis menigheten var ti ganger så stor, sier han.

– Her i nord er vi vant til å leve med flere kulturer

Overrasket over mangel på mat i «kristen» bygd på Sørlandet