Ville bli kristen, men fant ikke oppskrifta
Da Tone Elisabeth Strand endelig fikk en invitasjon til å bli med på et kristent møte, var hun ikke sen med å svare ja.
Dødsangst og tomhetsfølelse var en del av livet til Tone Elisabeth Strand fram til for tre år siden. Hun kommer fra Oslo og Lørenskog, men bor i dag sammen med ektemannen i Høvåg ved Lillesand. Ekteparet har to barn og to barnebarn.
– Jeg var så redd for å dø at jeg noen ganger begynte å hyperventilere. Jeg vet ikke hva det kom av, men det var en redsel som hadde vært i meg siden jeg var barn. Dette førte blant annet til at jeg var livredd for å fly.
Annonse
Livet bestod av en del festing. Men fest og alkohol tok ikke bort tomhetsfølelsen hun kjente på.
– Jeg ville gjerne bli en kristen, men jeg fant ikke oppskrifta.
På gudstjenestene i kirken opplevde hun å ikke bli sett og å ikke føle seg god nok. Hjelp i leitinga etter trosoppskrifta fant hun heller ikke. Trossamtalene mangla.
Så, på en fest med ektemannens firma, var det ei dame som spurte om hun ville bli med på det kristne arrangementet «Damer i byen». Tone Elisabeth var ikke sein med å svare ja.
Godhet og kjærlighet
– Da jeg kom dit, følte jeg meg veldig velkommen. Det var så mye godhet og kjærlighet, og noe helt annet enn det jeg hadde opplevd andre steder. Og musikken gikk rett til hjertet mitt. Da Berit Iversen Drivdal (leder av Damer i byen) spurte om det var noen i salen som ønska å ta imot Jesus, gikk armen min nesten opp av seg selv. Og så ble jeg overmanna av en voldsom gråt.
En kvinne fra forbønnsteamet satte seg ved siden av Tone Elisabeth. Selv gråt hun så voldsomt at hun ikke klarte å snakke. Men hun ble bedt for og tatt hånd om. Etter hvert ble hun med i ei bibelgruppe, ble døpt og ble mer og mer med i arbeidet i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand.
Tone Elisabeth erfarte at dødsangsten forsvant, at tomheten ble erstatta med glede over å endelig ha funnet veien til Jesus og at festing ble bytta ut med kristne møter.
Annonse
Lederskap
I dag, tre år etter, er Tone Elisabeth med i lederskapet for «Damer i byen» som arrangeres hver tredje tirsdag. Før, under og etter møtet koordinerer hun nær 50 mennesker og oppgavene deres.
Den feminine forsamlingen har vokst fra 50-100 deltakere til opp mot 1300.
– På stort sett hvert møte blir mennesker frelst. Det kan være én og det kan være ti. På forrige møte fikk vi en hel liten bunke med navn på damer som hadde tatt imot Jesus, sier Tone Elisabeth, som tror det er lavere terskel på disse møtene sammenligna med mange andre.
– Her unngår vi kanaan-språk og hender mot himmelen. De som kommer kan komme og gå som de vil. Selv om det er flere filmkamera i gang, gir vi beskjed om at det kun er det som skjer på scenen som blir filma.
Nylig var hun på scenen i en samtale med Berit Iversen Drivdal og Egil Svartdahl. Foran 1300 damer fortalte hun sin troshistorie. Både der og i intervjuet seinere blir øynene blanke når hun forteller om hvordan livet har forandra seg.
Troens læringskurve har vært bratt, og hun suger til seg bibelkunnskap.
– Jeg ønsker å prøve det som står i Bibelen, og har både fasta og bedt i tunger. Jesus snakker jeg med hele tiden. Jeg ønsker å være et forbilde for andre ved å gjøre det jeg tror han ville ha gjort i min situasjon.
Annonse
Også den kristne etikette har det tatt tid å sette seg inn i.
– Jeg måtte lære alt. Når var det ok å gå inn i møtesalen? Når skulle vi sitte? Når skulle vi stå? Og var det lov å gå på do under møtet? sier hun og ler.
Taushet
Den engasjerte damen forteller om Jesus så ofte hun kan, og har opplevd å få lede andre mennesker til tro. Hun har delt vitnesbyrdet sitt i flere kirker og bedehus. Når hun har tid og anledning er hun med et team i Kristiansands gågate Markens hver tredje torsdag og inviterer til «Damer i Byen» den påfølgende tirsdagen.
– Vi får prate med mange og opplever en stor åpenhet for samtaler om tro.
– Hva tenker du om at mange holder troa si for seg selv?
– Enkelte våger nok ikke å vise andre at de er kristne. Noen er kanskje redde for å si eller gjøre noe feil. Andre, som kanskje har vært kristne hele livet, kan ha møtt fordømmelse og fått så store sår at det er vanskelig å snakke om troen, sier Tone Elisabeth, som likevel undrer seg over den mangeårige tausheten hun møtte fra andre kristne.
– Jeg blir noen ganger overrasket når jeg i kristne sammenhenger møter gamle kjente og tidligere kollegaer. «Er du kristen?» kan jeg spørre og får gjerne til svar at de har vært kristne hele livet. «Hvorfor har du ikke sagt noe?» tenker jeg inni meg, da. Jeg dømmer ingen, og kanskje Gud hadde en mening med tid og sted for meg. Men jeg oppfordrer flere kristne til å trå litt ut av komfortsonen. Det vil bli enklere etter hvert.
Annonse
– Hva gjør at du tør å spørre og fortelle?
– Jeg tenker at Jesus faktisk døde for meg. Da må jeg tørre å fortelle andre om ham. For meg er det ikke verre enn at jeg kan få et nei. Dessuten er jeg stolt av å være kristen.
Jobber for å komme nærmere
Tone Elisabeth er tydelig på at livet ikke automatisk går på skinner når man har tatt imot Jesus.
– Livet kan være tøft, det har jeg også erfart, men det ville vært tøffere uten å ha med Jesus.
– Du har vært kristen i tre år – er du redd for at du noen gang skal miste troen?
– Nei, jeg kommer aldri til å gå bort fra Jesus! Da jeg ble døpt, ble jeg gravlagt med ham og stod opp igjen med ham. Han har tilgitt meg, og derfor kjenner jeg ikke på noen sår fra fortiden. Jeg vet at når jeg synder, så tilgir han meg igjen. Jesus er veien, sannheten og livet, og jeg vil alltid være sammen med ham og jobbe for å komme enda nærmere ham.
