Visst er Herren oppstanden

På påskedag kan forkynnelsen gjerne kan ha et proklamerende preg. Blikket må rettes mot Herrens oppstandelse. Men også trosforsvar kan være relevant. Teksten begynner med en tidsangivelse:

1 Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven.

Sabbaten sluttet ved solnedgang. Da var det for mørkt å dra til graven. Oversettelsen av tidsangivelsen i vers 1 kan kanskje diskuteres. Men den viser etter all rimelig sannsynlighet til grytidlig søndag morgen, morgenen etter sabbaten. «Første dag» er Bibelens navn på søndag (se 1Mos 1,5).

Disse kvinnene dro til Jesu grav fordi det etter jødisk skikk var kvinnearbeid å stelle et lik til begravelse. Nikodemus hadde i stort hastverk deltatt i en forkortet og provisorisk salving av den døde kort før sabbaten langfredag. Kvinnene dro nå til graven for å fullføre begravelsesarbeidet.

Om Maria Magdalena (og de andre kvinnene i Jesu følge) kan vi lese nærmere i Mark 16,1ff. Maria Magdalena var av Jesus blitt befridd fra sju onde ånder (se Luk 8,2). Inntrykkene fra nyere sensasjonsbøker om henne er bleknet en del, men det kan ennå være nødvendig å nevne motforestillingene (les de glimrende mot-bøkene som kom for få år siden!).

Så beskriver Matteus oppstandelsesengelen:

2 Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den.

3 Han var som lyn å se til, og klærne hans var hvite som snø.

4 De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde.

De fleste opplysningene i disse tre versene er Matteus alene om. Jordskjelvet viser hvor overveldende engelens ankomst var. Det samme får vi malt for øynene ved at Matteus sammenligner engelens utseende med et lyn og klærne hans med veldig hvitfarge. Samtidig forklarer engleåpenbaringen både hvordan steinen ble rullet fra gravåpningen og årsaken til at vaktsoldatene ikke grep inn for å hindre kvinnene adgang. Vaktene var rett og slett lamslått av redsel.

5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede.

På grunnspråket står det at engelen «svarte» kvinnene. På den andre siden refererer ikke Matteus noe forangående spørsmål fra dem. Derfor må vi tenke oss at engelen «tok til orde» (slik som NB88 oversetter) for å besvare et spørsmål som selve situasjonen aktualiserte. Kvinnene var kommet for å fullføre en begravelse. Men så fant de ikke den døde. I stedet fant de en engel sammen med livredde og lamslåtte vaktsoldater. En slik situasjon var utvilsomt full av uuttalte spørsmål.

Engelens svar var for det første at kvinnene ikke skulle frykte, og for det andre at han allerede kjente ærendet deres. De var kommet for å finne Jesus, den korsfestede. I stedet skal de få se den tomme graven, sitat:

6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!

Engelens svar sier at Jesus ikke lenger er i graven. Graven er tom. Jesus er stått opp. Jesu oppstandelse var dessuten skjedd i samsvar med profetiske forvarsler som Jesus selv på forhånd hadde gitt disiplene sine.

Grunnteksten sier med en passiv verbalform at Jesus «var blitt vekket opp». Tanken som bor i denne verbalformen (det såkalte «logiske subjektet»), går ut på at det var Faderen som vekket Sønnen opp fra de døde.

Dessuten viser engelen kvinnene stedet hvor Jesus hadde ligget. Slik gjør engelen disse kvinnene til de første oppstandelsesvitnene. Med egne øyne får de se at graven er tom. Deretter får de et herlig oppdrag:

7 Skynd dere nå av sted og si til disiplene hans: Han er stått opp fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette!

Engelen instruerer her kvinnene i tjenesten som oppstandelsesvitner. Engelen gjør dem til budbærere og sendebud til Jesu disipler, det vil si til de elleve. Kvinnene får i oppdrag å skynde seg til dem. Der skal de si tre ting: (1) At Jesus er stått opp fra de døde, (2) At han vil gå i forveien for disiplene nordover til Galilea, og: (3) At både disiplene og kvinnene skal få «se» ham (dvs. møte ham ansikt til ansikt) der nord.

Sannsynligvis er det ikke tilfeldig at Herren på denne måten gjør kvinner til oppstandelsesvitner og budbærere. Eva ble i sin tid skapt for det menneskelige fellesskapets skyld (se 1Mos 2,18–24). Nærhet og en veldig evne og vilje til familiesamhold hører til Eva-døtrenes skapelsesmessige utrustning. Herren visste nok hva han gjorde da han gjorde kvinner til oppstandelsesvitner for den lille tros-familien som flokken på elleve disipler nå utgjorde. Det står ikke i dette verset at Evas døtre skal bli prester. Men det illustrerer på den andre siden det velsignede kjærlighetsmysteriet som gjør så mange kvinner til varmhjertede og brennende misjonskvinner. Bare se på fortsettelsen:

8 De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til disiplene hans.

Her er det kvinnenes forbilledlige troskap mot oppdraget, og mot Herren, som avfotograferes. De bærer på frykt (= ærefrykt?). De bærer på stor glede (nemlig: stor oppstandelsesglede). Og de skynder seg av sted bort fra graven for å fullføre oppdraget de har fått og være oppstandelses-budbærere til Herrens disipler.

På toppen av alt får så kvinnene møte Jesus Den oppstandne selv:

9 Og se, Jesus kom i møte med dem, og sa: Vær hilset! De gikk da fram og omfavnet føttene hans og tilba ham.

10 Da sier Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til brødrene mine at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.

Fra disse løpende kvinneføttene er oppstandelsesbudskapet med tiden nådd også til oss. På påskedag må predikantene våre enda en gang gi det salige budskapet munn og mæle så vi alle kan høre det til tro: Herren Jesus er sannelig oppstanden! Og vi skal få se ham.