Vitenskapens uvitenskapelige premiss
Mange mennesker tror at vitenskap og kristen tro tilhører to uforenelige domener. Men dette er en forhastet konklusjon.
En grunn til at det likevel kan synes å være slik, er fordi man innen vitenskapen i praksis har lagt inn et forhåndspremiss: Årsaker som ligger utenfor vår dimensjon av tid og rom eksisterer per definisjon ikke. Alt som skal forklares vitenskapelig må forklares som resultat av årsak-virkning innenfor vår dimensjon av tid og rom. Men det å legge et slikt postulat som premiss, er ikke vitenskapelig å gjøre.
For vi vet at både tiden og rommet (Universet) har en begynnelse. Vi vet derfor at de på en eller annen måte er skapt. At de er relative, ikke absolutte.
Annonse
Vi kan derfor resonnere oss fram til at det må være noe som er utenfor vår dimensjon av tid og rom, som vår dimensjon kan ha sitt opphav i. Det må dessuten være rasjonelt å anta at dette «utenfor» i siste instans må være noe absolutt; - noe som ikke er skapt. For uten at det finnes noe som er uskapt, så kan ikke noe skapt oppstå. Ingenting blir til av ingenting.
Det må videre være rasjonelt å anta at siden tiden er skapt, så må dette «utenfor» ligge utenfor tiden, - altså at det på en eller annen måte er tidløst. Likevel at det omfatter vår (rom- og) tidsdimensjon, på samme måte som en tredimensjonal verden vil omfatte en todimensjonal verden.
En todimensjonal verden vil være uendelig. Den strekker seg uendelig i både lengde og bredde. Likevel er en tredimensjonal verden uendelig mye større, siden den også strekker seg uendelig i høyde. Dermed kan et tredimensjonalt vesen i prinsippet beskue hele den todimensjonale verden ovenfra. Han vil kunne fortelle en evt beboer av den todimensjonale verden hva som ligger langt, langt borte; - så langt borte at den todimensjonale personen ikke kan se det eller vite noe om det. Noe som naturligvis vil oppleves forunderlig, - eller tvilsomt, - av den todimensjonale personen.
Likedan vil den tredimensjonale personen uten videre kunne gjøre overnaturlige ting i den todimensjonale verden. Han kan plassere ting inn i den, eller ta ting ut av den, - kun ved å bevege noe opp eller ned. Han kan se alt som skjer i den todimensjonale verden, men den todimensjonale personen kan ikke se ham. Med mindre førstnevnte går inn i den todimensjonale verdenen som den todimensjonale personen er en del av.
Det må være rasjonelt å anta at ting forholder seg omtrent på samme måte i en relasjon mellom vår verden av tid og rom, og en uendelig mye større og tidløs dimensjon.
Og det må være rasjonelt å anta at denne tidløse dimensjonen er mer absolutt enn vår tredimensjonale dimensjon. Kanskje at den faktisk er absolutt og uskapt, siden verken tid eller rom i denne dimensjonen kan være relative.
Når vitenskapen da i praksis opererer med et premiss om at årsaker som ligger utenfor vår dimensjon av tid og rom per definisjon ikke eksisterer, - og at alle vitenskapelige funn må tolkes uten slike eksterne årsaker, - så er det ikke fordi det er vitenskapelig å gjøre det. Det må tvert i mot være av ideologisk karakter: Man har i praksis lagt et ateistisk-naturalistisk postulat som premiss for vitenskapen. Men dermed har man også begrenset det rommet som vitenskapelige funn må tolkes innenfor så sterkt, at en del tolkninger ikke bare blir feilaktige, men direkte uvitenskapelige og irrasjonelle.
Vitenskapen skulle i sitt vesen være åpen, fordomsløs og fri.
Ifølge min tro så er det Gud selv som utgjør den tidløse dimensjonen. Han bor ikke i en tidløs dimensjon, for da hadde det eksistert noe som var større enn ham, noe som han faktisk bodde i og som han ikke selv hadde skapt. Han er selv denne tidløse og absolutte dimensjonen.
Derfor bruker han ikke tid for å forflytte seg fra A til B. Han er allestedsnærværende. Distanse eksisterer ikke for ham. Verken i tid eller rom. Han ER alle steder og til alle tider. Som det står skrevet: “Gud er lys” (jmf relativitetsteorien). Han er det evige “Jeg ER”: “Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.»” (2.Mos 3,14)
