Vitner om vår

Litt etter midten av januar i år, så jeg årets første snøklokker. Spede og små var de der de klynget seg sammen etter tøffe vinterdager. Men de var allerede godt på vei med blomster og det hele. Og jeg tenkte med et smil: «De vitner om vår.»

Hver plante, hver blomst kommer i samme rekkefølge år etter år. Se bare på rododendronene. Hos oss kommer en gul først, så de røde, og da ser vi røde rododendroner i hele byggefeltet. Slik fortsetter de, og de siste som kommer opp hos oss er de lilla-fargede. 

Sånn er det med de andre blomstene også. De vet akkurat når det er deres tur. Etter, og nesten samtidig med snøklokkene, ser vi spirer av krokus, og etter dem kommer påskeliljene og tulipanene. 

Og så alt det grønne da. Først lysegrønt. Den nydelige vårfargen som etter hvert kler seg i en mørkere drakt. Etter hvert har også insektene gjort sin inntogsmarsj. Biene vet akkurat hva de skal gjøre og imponerer meg hvert år med sin fantastiske innsats for å bringe livet videre.

Trekkfuglene har kommet tilbake fra der de var uten kart og kompass, og laksen finner veien tilbake til sin barndoms elv. 

Slik kunne vi fortsatt med enda mer utrolige ting, som at fuglemoren som kan kjenne igjen sin egen unges lyd midt i lurvelevenet i et fuglefjell – og med alt som må stemme i kroppen vår for at vi skal være friske. Noen milligram feil, så kan vi være ille ute. 

Nei, jeg er enig med Tor Haavik. Det skal mye større tro til for å tro at Gud ikke er til, enn å tro at Gud har skapt alt.