– Guds vilje kan ofte være ganske uforståelig

Egil Grandhagen er tidligere generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband. For tre år siden ble det konstatert at han hadde kreft, og i et åpent intervju med biskop emeritus Per Arne Dahl i forbindelse med Kristi himmelfartsdag, forteller han om sin kamp med Gud.

Du kan se videointervjuet her:

«Gud, hvorfor sover du?»

Bakgrunnen er et innlegg han la ut på Facebook 18. februar i år. «Det høres nesten bespottelig ut, men i to måneder bad jeg omtrent ikke en eneste skikkelig bønn. Kvalmen tok nesten kvelertak på meg. Det var en slik kveldsstund vi satt ved kjøkkenbordet og jeg begynte å konfrontere Gud. Husker at jeg hevet stemmen og sa: «Gud, hvorfor sover du?» «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Jeg var både sint og fortvilet,» skriver han.

I intervjuet som ble gjort i april, og som ble lagt ut på Facebook i går, spør Dahl.

– Hva svarte Gud deg?

– Ingenting, svarer Grandhagen og tar en pause.

– Men svaret kom senere, legger han til.

– Hva kom da?

– Vi fikk kjøpt leilighet i Hov. Hunden vår, Bajas, fikk et godt hjem, og gården kom i gode hender. Det skjedde så enkelt og lettvint på en måte. Det må være Gud, sier han.

Tvil og mørke

Grandhagen skrev i innlegget på Facebook at han ikke tror på en Gud som har påtatt seg ansvaret med å løse alle hans problemer eller befri ham fra all motgang. «Livet med Gud er også kamp og strid. Tvil og mørke. Spørsmål som jeg ikke finner svar på. Jeg tror på han som lærte meg å be «skje din vilje!» Hva hans vilje er, er ikke min sak, men den kan ofte være ganske uforståelig. Noen ganger må jeg protestere. Det tror jeg faktisk han tåler.»

Egil og Solveig Grandhagen har gjennom et langt liv vært opptatt av å gi evangeliet videre. De startet opp Soltun soldatheim i Bardu kommune i Troms i 1971 og trivdes godt med det.

– Men så fikk du kall til å reise til Oslo. Hva gjorde dere da? vil Dahl vite.

– Vi svarte nei, men da ble vi kalt inn «på teppet». Der fikk vi vite at det ikke var aktuelt å si nei. Vi skulle få oppgaver ved NLMs hovedkontor i Oslo, og det fikk vi i bøtter og spann, forteller han.

Cirka ti år senere ble han generalsekretær i organisasjonen. Det var han i 19 år før han begynte som lærer og veileder ved det som den gangen het Fjellhaug bibel- og misjonsskole.

Første trosartikkel

– Der fikk jeg forholdsvis stor frihet. Jeg arrangerte blant annet et jegerprøvekurs og tok med elevene opp i fjellet. Der viste jeg dem hvordan en fuglehund arbeider når vi er på rypejakt.

Grandhagen knyttet undervisningen til første trosartikkel og Gud som skaper.

– For meg er den trosartikkelen veldig viktig. Jeg er jeger og friluftsmann. Når jeg er i skog og fjell, ser jeg spor etter skapelsens Gud som har lagt etter seg mye fint til oss, til tross for at vi mennesker har ødelagt en god del. Men det skal gjenopprettes, sier han.

Vanlige kristne mennesker

I 2012 flyttet ekteparet Grandhagen til en gammel husmannsplass i Fluberg ved Gjøvik. De kjente ingen i området. Målet var å bygge relasjoner til helt nye mennesker.

– Dro du dit for å være misjonær? vil Dahl vite.

– Nei, vi dro hit for å være vanlige kristne mennesker som lever ut det kristne livet der vi er. Det har vi prøvd å gjøre, men det er ikke så lett, sier han.

I Fluberg ble Grandhagen ønsket velkommen inn i et jaktlag, mens Solveig har engasjert seg i menighetsrådet.

– I jaktlaget ble vi en tett, fin gjeng som opparbeidet avhengighet av hverandre. Vi har en veldig god relasjon, forteller han.

For et drøyt år siden døde bror til Egil Grandhagen, Kjell, av kreft. Selv fikk han diagnosen for cirka tre år siden.

– Da skjønte vi at det er de små stundene som teller. Det har vi prøvd å praktisere gjennom disse årene. Etter hvert har jeg blitt dårligere. I dag er det Solveig som tar alt ansvaret inne og ute på gården. Solveig er veldig på linje med hønene, bortsett fra en som stakk av i går, sier han med et smil.

Åpent hjem

I løpet av de åtte årene i Fluberg har ekteparet hatt et åpent hjem. Mange har kommet av ulike grunner, og mange har tatt imot tilbudet om samtale.

– Dere har opplevd store gleder og gylne øyeblikk, men også sorg og vemod over å gi fra dere noe dere har investert mye i?

– Det har vært begge deler, men kristenlivet er vel slik. Jeg har en trygg tro på Jesus. Det som gjør meg til en kristen skjedde utenom meg selv, forteller han.

På spørsmålet om hva han tenker har vært det viktigste som lærer, forkynner og leder, svarer Grandhagen umiddelbart «korset og Jesu død for mine synder og oppstandelsen.»

– Den har blitt stadig viktigere. Jesus lever. Det er fantastisk å tenke tilbake på at jeg har fått levd et langt liv sammen med Jesus, sier han tydelig rørt.

– Aldri hørt Jesu navn

Mot slutten av intervjuet forteller Grandhagen om hvor viktig det har for ham å få være med og gi evangeliet videre til mennesker som aldri har hatt muligheten til å høre det. På en tur til Mongolia tidlig på 90-tallet fikk han møte noen av dem.

– Den gangen var det rundt fem kristne i landet. Å få møte mennesker som var velutdannet, men som aldri hadde hørt Jesu navn, gjorde voldsomt inntrykk Vi fikk forhandlet fram avtaler som gjorde det mulig å starte opp arbeid det. Det var en kjempeopplevelse, forteller han.

– Han døde så altfor tidlig

«Det er de små stundene som teller»Egil Grandhagen

Egil Grandhagen 1947-2020: «Fordi flere må få bli kjent med Jesus»