| Leder
Jeg angrer på det jeg skrev
Når det skjer har jeg lovet meg selv at jeg skal eie det.
Dessverre lider jeg av en typisk journalist-sykdom.
Jeg er svak for treffende, svingende formuleringer – særlig i starten eller slutten av artikler. Det er fristende å være dramatisk, slagferdig og poengtert.
Noen ganger går det for langt.
En vanhellig slutt
De siste ukene har jeg kjent på en gnagende dårlig følelse.
Nylig kritiserte jeg nemlig Partiet-forfatter Jørgen Gilbrants uforståelige hyllest av den såkalte Hvitboka, den største skampletten i Pinsebevegelsens korte historie.
Det står jeg fortsatt inne for.
Avslutningen min er jeg derimot flau over.
Der skriver jeg følgende:
«For meg er ikke Gilbrants kreative gjenfortelling bare en uskyldig forenkling. Den er totalt misvisende.
Ikke ulikt boken «Partiet».
Angrer
De siste fire ordene var unødvendige.
I motsetning til Gilbrants inhabile og kunnskapsløse angrep på misjonspioneren Aril Edvardsen, er boken Partiet sober, faktatung, modig, treffsikker, interessant og drivende.
Boken om Arbeiderpartiets fall er fornøyelig lesning.
Etter å ha hørt flere debatter og podkaster med Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne om boken, blir jeg mer og mer imponert.
Jeg blir stadig mer overbevist om at motstanden motstanden mot «Partiet» handler om at ulike maktpersoner ikke likte det som ble skrevet fremfor at det var feil.
En rekke enkeltpersoner og fraksjoner har jobbet hardt i kulissene for å så tvil om innholdet i boken. Disse menneskene er mer opptatt av å kontrollere narrativet enn å formidle sannheten.
Derfor angrer jeg på at jeg skrev «Ikke ulikt boken Partiet». Selv om det er en gøyal og slagferdig parallell, så står jeg ikke inne for det.
Det er såpass teit og pretensiøst at jeg kjenner jeg blir flau over meg selv.
Offentlig innrømmelse
I Dagens åpne kontorlokaler i Oslo kjenner jeg sjelden på en maktfølelse mens jeg i taster i vei på PC-en.
Derfor glemmer jeg fort at jeg er privilegert. Ordene jeg skriver leses av andre, fortjent eller ikke.
I den forbindelse har jeg lovet meg selv at hvis jeg trår feil, så skal jeg innrømme det – i offentligheten.
Jeg tenker ofte på bibelordet om den som er mye gitt, skal mye kreves. Nå vet ikke jeg om jeg er gitt mye, lite eller helt passe mye. Tidligere har jeg tenkt at dette skriftstedet sikter til kirkeledere og misjonærer. I dag er jeg usikker på om det er så formalisert.
Uansett har jeg tenkt at det siste jeg skal gjøre er å prøve dekke over, fortie eller bortforklare. Jeg hadde sikkert sluppet unna, men hva hjelper vel det?
Skjult sympati
I den forbindelse skriver Kong Salomo noe fascinerende:
«Bedre er åpen kritikk enn skjult sympati.»
Vidden og bredden av det korte ordspråket er krevende å ta inn, men det føles like relevant i dag som den gangen.